Frelse er en prosess

Jeg har ofte takket Gud for Reidar Paulsen (bildet). Den tidligere pastoren i Kristkirken i Bergen, nå leder for Doulos-nettverket er en røst i tiden, som taler Guds ord i klartekst. Det gjelder både hans kloke innspill i forbindelse med den nye kjønnsnøytrale "ekteskaps"-loven, og det gjelder det han har skrevet om de siste ukene om frelse og frelsesbønnen. I går hadde han en ny kronikk i Dagen/Magazinet, hvor han tar opp noen av de mange utfordringene som raske avgjørelser på et møte ofte kan medføre.

Paulsen skriver om det han med rette kan kalle en prosess til frelse. Doulos-lederen henviser til Peter. Første kallet Peter fikk, var enkelt: "Kom og se!" Senere kom fortsettelsen: "Følg meg!" Gjennombruddet til en klar bekjennelse kom først to-tre år snere. Da svarte Peter: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Jesus sa den gang at Peters bekjennelse var et resultat av åpenbaring. Paulsen spør: "Den åpenbaringen kom nok ikke som lyn fra klar himmel. Mon den ikke hadde modnet seg fram gjennom vandringen med Jesus."

Jeg vil anbefale mine lesere å ta seg tid til å lese Paulsens kronikk. Den er gjengitt på hans nettsted: http://www.basileia.no Det er forøvrig et nettsted det er vel verd å kikke regelmessig innom.

La oss be om at Reidar Paulsen får mange gode velsignede år fremover, hvor han kan bruke sin penn og sin visdom, slik at det kan bli til hjelp for mange som i vår forvirrede tid kan få god åndelig veiledning. Jeg er blant de som savner bladet Visjon, som Paulsen var redaktør for. Det gav så mye inspirasjon og god undervisning, at vi hadde trengt det fremdeles.

Baptistenes 20'de verdenskongress i gang på Hawaii

Den 20 verdenskongressen for Baptistenes Verdensallianse er i gang. Tusenvis av mennesker har funnet veien til Hawaii. De representerer 105 nasjoner. Baptistenes Verdensallianse har i dag 37 millioner døpte medlemmer, fra 216 bapistunioner verden over. De to siste som har sluttet seg til er Baptist Fellowship of Zambia, og Baptistkirkene i Vietnam. Årets tema er: Hør Ånden, erfar enheten, del et verdenvidt perspektiv.

Avtroppende president for Baptistenes Verdensallianse, David Coffey, sa i sin tale på åpningsmøtet onsdag, at "den neste generasjonen vil kanskje ikke arve våre institusjonaliserte strukturer, men de vil ha vår visjon. Når Den Hellige Ånd virkelig åpner mennesker, leder Jesus Hans folk, og det sees. Det produserer sunne menigheter og misjon som er fruktbærende. Det største tegnet på at Den Hellige Ånd er over oss, er at Gud gjør oss til en del av sin handlingsplan for å vinne en fortapt verden."

Neste verdenskongress - i 2015 - vi bli holdt i Durban, Sør-Afrika. På grunn av restriksjoner fra amerikanske myndigheter ble 1000 deltagere nektet visum til kongressen i Honolulu.

Det kristne syn på kroppen, del 2

Det er kanskje litt spesielt å vise et bilde som uttrykker en kunstners uttrykk av Jesu fødsel den siste dagen i juli, men dette handler ikke om en årstid, men noe så sentralt som inkarnasjonen. Dette at Gud blir menneske. Det er jo også selve utgangspunktet for at kroppen har en slik respektert stilling i den kristne tro. Den kristne tro er slett ikke kroppsfiendtlig, slik gnostisismen er det. Kroppen er et tempel for Den Hellige Ånd.

"Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere er kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til." (1.Kor 6,19-20)

Legg merke til hva Herrens apostel skriver her. Dette kunne aldri en gnostiker si: "Gi derfor Gud ære i deres kropp og ånd, FOR BEGGE HØRER GUD TIL."

Dette er noe annet enn å si: "jeg er en ånd, som har en sjel og som bor i en kropp." I motsetning til det dualistiske menneskesynet, har den kristne tro, et helhetlig menneskesyn. Ånd, sjel og kropp er ett, og kroppen har en egenverdi som skal respekteres. Dette ser en jo også så tydelig i den kristne tros sterke understrekning av oppstandelsen. Vi tror på kroppens oppstandelse! Det var ikke Jesu ånd alene som sto opp igjen fra graven: "Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold." (1.Kor 15,14) På grunn av dette lyder det så seierrikt i vers 20: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn."

Det er også veldig interessant å se at det er kroppen apostelen Paulus bruker som et bilde på Kirken. Han underviser om dette blant annet i 1.Kor 12, hvor han bruker mye plass på å forklare at alle deler av kroppen er viktige, og at alle deler står i et bestemt forhold til hverandre og trenger hverandre.

Den samme apostelen advarer mot de som mishandler sin kropp. Det er sin tids kroppsforaktere han tar oppgjør med, når han skriver:

"Hvis dere da altså døde med Kristus fra verdens makter, hvorfor vil dere da, som om dere lever i verden, underordne dere slike regler som: Rør ikke, smak ikke, ta ikke? - eller menneskers bud og lærdommer. Dette angår jo ting som er til for å gå i oppløsninhg ved bruken. Slikt har nok ord for å være visdom med sin selvvalgte gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen." (Kol 2,20-23)

Paulus beskriver her sin samtids åndelige selvplukkere! Hva kjennetegner dem: hjemmesnekret tro. Og den besto av: selvvalgt gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen. Finner vi igjen disse elementene i dag? Ja, i aller høyeste grad. I dag setter folk sammen sin egen tro. De tar litt her, litt der, og komponenter av ydmykhet og askese som er en annen type enn den kristne, preger dette. For dem er det ånden som er det viktige, for ikke å si det åndelige. Men det åndelige er nødvendigvis ikke kristent, det kan være hva som helst. Kristen tro legger vekt på hele mennesket: ånd, sjel og kropp.

Herrens profeter kommer

En av gavene Herren har gitt til sin forsamling er profeter.

"Og Han gav noen til ... profeter." (Ef 4,11)

Jeg tror at Gud vil holde sitt løfte hvor Han sier at Jesus vil oppholde seg i himmelen "inntil de tider kommer da alt skal gjenopprettes, det som Herren deres Gud har talt om ved sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder." (Apgj 3,21)

En av de tingene som må gjenopprettes er profetembetet. Men med alt som er sant og rent, finnes det også det som er falskt og urent. De sanne profeter Gud vil sende er de som har tilbrakt tid i ødemarken, i stillheten, ensomheten og som er blitt formet i lidelsens skole, de har et budskap til Kristi kropp som vil medføre sorg over synden, og genuin omvendelse. De er ikke lykkeprofeter som gir personlige profetier om velstand og personlig framgang, men er lik profeten Natan som avslører synd helt til topps, uten å kompromisse.

De profetene som kommer er mennesker som taler ord fra Herren mot urettferdighet, mot rikdommens forbannelser og som kommer til å ta kraftig oppgjør med materialismen blant kristne. De vil avsløre falskhet, hykleri og mennesker som mer tekker mennesker enn Gud. De vil selv være preget av en sterk gudsfrykt og ydmykhet.

Det er ikke sikkert du vil like dem.

De vil bli motarbeidet, baktalt og noen vil også bli forfulgt.

Men de vil bringe ærbødigheten for den hellige Gud tilbake i forsamlingene. Velsignet er de som tar imot dem, som den gave de er til Kristi kropp.

Benny Hinn er bare skinn og bein

Stakkars Benny Hinn. I forbindelse med Europakonferansen på Livets Ord så han seg nødt til å holde en timeslang kollekttale, hvor han fremholdt for tilhørerne at organisasjonen hans nå hadde skåret så mye ned på utgiftene at de bare var "skinn og bein". Hinn skal mangle to millioner dollar - eller vel 15 millioner kroner - for å kunne opprettholde virksomheten slik seg hør og bør for en verdensevangelist.

Men Hinn har mer enn de fleste. Han har sitt eget jetfly, en mann i hans klasse kan selvsagt ikke fly vanlig rutefly, han bor i en bolig verdsatt til 70 millioner kroner, han handler sine moteklær i de mest lukseriøse forretningene i Beverly Hills og når han er på sine korstog bor han kun på de mest lukseriøse hotellene - og da i presidentsuiten. Og når han kommer har han med seg litt av et følge som skal passe på ham. Blant annet egne livvakter. Det var vel omtrent slik apostlene også reiste!

Forut for Europakonferansen var han i Roma. Selv påsto Hinn at han var der på grunn av en invitasjon fra Vatikanet. Noen slik invitasjon skal i følge Vatikanet selv ikke forefinnes! Det som derimot er sant er at Hinn møtte en annen skandaleomsust verdensevangelist, nemlig Paula White. Både Hinn og White er under etterforskning for mulige økonomiske misligheter, og mens Hinn er separert fra sin kone gjennom mange år - er Paula White skilt tre ganger. Hinn er fotografert i Roms gater hånd i hånd med Paula White. Begge bedyrer at de kun er venner, og at intet umoralsk har skjedd. De skal ikke ha visst om hverandre, så begge skal ha vært i Rom på samme tid og helt plutselig ha truffet hverandre. Hinn skal visstnok også ha registrert seg under annet navn på hotellet han bodde på.

Svenske Dagen avslører i dag at Hinn har gitt feilaktige opplysninger om sin siste Indiakampanje. Hinn mener at så mange som syv millioner mennesker skal ha deltatt på hans korstog der.

Myndighetene mener at tallet kan være en halv million. Hinn mener at flere politimenn og sentrale politikere skal ha blitt omvendt, mens indiske kirkeledere ikke har hørt om noe slikt. Det skal heller ha blitt magre resultater av antall nye medlemmer i menighetene. Forfølgelsene av de kristne har derimot økt i etterkant av korstoget.

Om det nå skulle bli slik at Hinn og White blir et par med tiden, så har de muligens et problem. Begge eier kolossale verdier i form av sine eiendommer og eiendeler. I 2006 hovet Paula Whites organisasjon inn hele 39,9 millioner dollars i kollekter og salg av hennes bøker og andre produkter. Hun bruker omtrent 28,6 millioner dollars på å promotere hennes "evangeliske" show og menigheten hun er "pastor" for. Selv eier hun en eiendom på størrelse med Hinn. Som sagt: begge er under etterforskning for mistanke om økonomiske misligheter.

Det vi kan si om disse to er at de ikke er helt lik de første kristne, men de er kanskje å sammenligne med disse "superapostlene" Paulus advarte mot.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=220467

http://www.vl.no/kristenliv/article61844.zrm

Det kristne syn på kroppen, del 1

Reaksjonen uteble ikke når jeg i en artikkel tidligere i denne uken tok et oppgjør med den gnostiske tesen: "Vi er en ånd, som har en sjel og som bor i en kropp." For dette er ikke en kristen tanke. Gud har nemlig skapt oss som ånd, sjel og kropp og alle tre utgjør den helhet som er mennesket. Men gnostisk tankegang har infiltert og påvirket den kristne tro siden urkirken, og det er forbausende hvor mye gnostisk tankegang som har overlevd og blitt en del av kristen bekjennelse. Det kjennetegnes blant annet av en forakt for kroppen, og en sterk understrekning av det åndelige.

Hva er så et kristent syn på kroppen?

I Kristus blir Gud kropp! Det er jo inkarnasjonens store under, og en skal ikke lese lenge i evangeliene før en ser hvordan Kristus møter menneskets fysiske og kroppslige behov. Han gir de sultne mat, Han helbreder de syke og Han holder frem som eksempler de som kler de nakne, ser til de foraktede og gir til de som ingenting har.

De første kristne sto overfor mange utfordringer. En slik utfordring var gnostisismen. En av tidens tankeretninger, og som vi finner igjen i mye av dagens New Age tenkning. Gnostikerne snakket også om frelse, men det var en frelse befridd fra materien, fra kroppen og inn i den åndelige sfære. Gnostismen er egentlig bygget på en sterk dualisme, hvor man tydelig skiller mellom ånd og materie - og der materien er tvers igjennom ond. Dette fikk konsekvenser for mangt og mye, blant annet i en streng askese hvor noen gav avkall på ekteskap, kjøtt og vin, mens andre dyrket hedonismen - et liv i sus og dus, siden kroppen ikke hadde noen særlig betydning. Det var jo ånden som var viktigst.

Enkelte gnostiske grupper kunne askeptere Kristus som frelser, men da bare som en av mange frelsere. Og Kristus var i deres øyne en annen enn skaperguden. Kristus var en ånd, og bare tilsynelatende et menneske. For - en skapergud kunne ikke virkelig være en del av den materielle verden.

Kirken svarer på denne utfordringen ved å definere trosbekjennelsen der Jesu sanne natur fastslås: sann Gud og sant menneske.

(fortsettes)

Oppslutningen om radikal kristen tro er økende

Grupper som representerer radikal kristen tro opplever økt oppslutning. Det gjelder flere av de anabaptistiske grupperingene, som f.eks Amish (bildet).

En ny studie viser at oppslutningen om Amish har økt med 10 prosent de siste to årene, fra 227.000 i 2008 til 249.000 i 2010. På begynnelsen av 1900-tallet var det ca 5000 som tilhørte Amish i USA. I dag finnes det Amish-kolonier i 28 amerikanske stater, samt Ontario i Canada. På grunn av behovet for nytt jordbruksland ser man nå etter muligheter for å etablere seg i Alaska og Mexico. Den største fremgangen har skjedd i New York (19 prosent), Minnesota (9 prosent), Missouri (8 prosent), Wisconsin og Illinois (7 prosent hver).

Studiene som viser veksten blant Amish er gjort av Young Center for Anabaptist and Pietist Studies ved Elisabethtown College i Pennsylvania.

Men det er ikke bare Amish som opplever vekst. Det gjør også andre anabaptistiske grupper, som de konservative mennonitene. Jeg tror det kommer en reaksjon på amerikansk fremgangsteologi, på velstand- og fremgangs "evangeliet", og at mange føler seg dratt mot den radikale etterfølgelsen av Jesus og konsentrasjonen om Guds rike, til det enkle, overgitte og ekte liv som anabaptismen representerer.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=220438

http://www.cbsnews.com/stories/2010/07/29/national/main6723886.shtml?tag=cbsnewsTwoColLowerPromoArea;morenews

80 år gammel nonne drept i bombeattentat i Ukraina

En ortodoks kirke i byen Zaporizhzhya i det sørlige Ukraina, ble utsatt for et bombeattentat i går (bildet). En 80 år gammel nonne ble drept i attentatet, og minst åtte personer er skadet.

Bomben skal være hjemmelaget, men det er ikke klart hvem som står bak. Den hadde en styrke på 500 gram TNT. Politiet mistenker venstreradikale nasjonalistiske krefter for å stå bak bombeattentatet. Bomben var plassert ved inngangen til kirken. Nonnen, som tilhørte Jomfruens hellige beskyttelses kirke, døde på sykehuset av skadene hun pådro seg.

Bombeattentatet skjedde mot slutten av Patriark Kirill I's besøk i Ukraina. Patriark Kirill leder den største grenen av Den ukrainsk ortodokse kirken.

Foto: AP

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=220409

http://www.vl.no/kristenliv/article61837.zrm

Trondheims-baptister tok vare på Torah-ruller under krigen

En lite kjent del av krigshistorien kom for en dag da pastor Ulf Magne Løvdahl besøkte det jødiske museet i Trondheim nylig. Guiden kunne nemlig fortelle at det var medlemmer av Baptistkirken i Trondheim (bildet), hvor Løvdahl nå er pastor, som under krigen reddet Torahrullene fra å have i nazistenes hender! Hadde så skjedd ville disse verdifulle skriftrullene ha blitt ødelagt.

Kort tid før nazistene stormet synagogen, som forøvrig er nabo til Baptistkirken, fikk man berget Torahrullene inn i kirken. Men historien slutter ikke her. Baptistkirken i Trondheim ble også benyttet som synagoge av jødene i to år under krigen. Det skal også ha vært feiret jødisk bryllup i baptistkirken.

Historien er oppsiktsvekkende, og det er også spesielt at det så mange år etter finnes en pastor i denne menigheten som nettopp er kjent for å elske Skriften over alt, og som har en stor kjærlighet til Israels land og folk. Fra kirkens talerstol forkynner pastor Ulf Magne Løvdahl Guds ord uforfalsket, slik det er blitt ivaretatt av jødene og av uredde menn og kvinner opp gjennom menighetens historie.

Ufølsomme kristne

Av og til forundres jeg over enkelte kristnes ufølsomhet. Et nært familiemedlem er for tiden svært syk. Som familie er vi selvsagt svært berørt av det som skjer. Forleden dag samtalte jeg med en mann som kaller seg selv evangelist. Han ville anbefale vedkommende å se noen dvd filmer med en viss amerikansk helbredelsesevangelist. Denne mannens lære er svært kontroversiell. Jeg takket høflig nei til tilbudet. Da buser mannen ut:

"Er du frelst? Dere baptister tror vel ikke på under og mirakler dere."

Jeg ble blitt paff. Selvsagt tror jeg på under, og jeg har sett Herren Jesus helbrede mange ganger. Hos den ivrige evangelisten var det ingen medfølelse å spore for hvordan vi som familie hadde det. Kun det jeg kaller "kald tro". Vi samtalte litt, men det var tydelig at mannen hadde alle svarene på lidelsens gåte, og at han anså at jeg slett ikke var noen troende. Da jeg spurte ham om han trodde at Jesus ville ha henvendt seg til en prøvet familie på samme måte, svarte han ikke. Ei heller på spørsmålet om hvilken menighet han som evangelist var utsendt fra. Da ble samtalen avsluttet. Men jeg har kikket ham litt etter i kortene og forstår at han tilhører en pinsemenighet et sted i landet.

Nå har jeg veldig mange gode venner som er pinsevenner, og jeg tror at jeg kan si at jeg selv er en venn av pinsen, men det hender jeg møter noen slike som denne evangelisten som virkelig tråkker med støvler inn i blomsterbedet. Selvsagt finnes det også andre steder enn hos pinsevennene, men det er hos noen av dem en slags følelse av at hele åpenbaringen kom med utbruddet av pinsevekkelsen på 1900-tallet. Som om ingen har sett noe, eller erfart noe med Gud mellom urkirken og pinsevekkelsen.

Vi er sårbare for tiden. Og jeg spør meg selv: hvordan møter jeg mennesker som lider, som opplever sykdom som ikke leges ved å knipse i fingrene, eller som ikke blir helbredet når vi ber for dem? Møter jeg dem med overbærenhet? Med kjøling beregning og overfladiske ord, uten kjærlighet og uten medfølelse?

Jeg tenker på det vi kan lese om Jesus i Matt 9,36:

"Men da Han så folkeskarene, BLE HAN GREPET AV DYP MEDLIDENHET MED DEM, for de var utmattet og spredt omkring, som sauer uten hyrde."

Noe å tenke på i dag.

Viktige prinsipper for våre egne liv

Jeg finner stadig inspirasjon i måten Floyd og Sally McClung (bildet) driver sitt målrettede disipelltrenings- og misjonsarbeid med base i Sør-Afrika. Arbeidet bygger på tre viktige komponenter:

* Tilbedelse
* Misjon
* Fellesskap

Disse prinsippene, som forklares mer inngående i det jeg skriver nedenfor, tror jeg vi alle har stor nytte av å anvende i eget liv.

Hva tilbedelse angår så viser de sin kjærlighet til Gud ved å avsette tid hver dag til å lese Bibelen og be - både som enkeltpersoner og som fellesskap. "Vi gjør dette," sier Floyd McClung "for at Gud skal kunne tale til oss og for at vi skal kunne elske Ham tilbake. Hvis vi skal tjene de fattige og nå de unådde, så vet vi at vårt selvliv må dø og finne vår identitet ennå djupere i Kristus. Tilbedelse er vår kilde og vårt mål. Det er vår livsstil og vår lidenskap. Tilbedelsen inkluderer hver eneste del av vårt liv. Men dette vår næring ene og alene ved at vi tilbringer intimitet og personlig tid alene med Jesus."

Når det gjelder misjon så ser Floyd McClung menigheten som et fellesskap av mennesker som er hengitt til å adlyde Guds misjon. "Ut av kjærlighet til Gud," sier Floyd McClung, "er vi dratt inn i Hans arbeid med å plante menigheter som er fulle av elskere og venner av Hans Sønn, Jesus. Misjon flyter ut av det å høre og adlyde Jesu kall til å elske Gud og gjøre disipler. Vi har hengitt oss selv til å elske verden ved å finne kreative og effektive måter for å dele de gode nyhetene om Jesus, og når vi så gjør å finne "den gode jord" som Jesus talte om i lignelsen om såmannen.

Når det gjelder fellesskapsaspektet forsøker man å elske hverandre gjennom å være åpne, ansvarliggjorte og ved å investere i hverandres liv. "Vi tror på det å disiplinere hverandre," sier McClung, "ikke bare de fortapte. Vi elsker hverandre på denne måten, vi vet at vi må være lojale, sanne og være til å stole på. Vi er et fellesskap av venner kalt til å leve et liv sammen. Det handler ikke om en serie med møter som vi deltar på. Vi tror at menigheten er verdens håp, fordi Jesus fortsetter å berøre verden gjennom menigheten."

Kombinasjonen kommunitet/menighet gir god frukt

Et spennende nytt beskjentskap er en mann ved navn Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Her i Norge er han blitt kjent som medforfatteren av den svært så utfordrende boken: "Bli det du ber", utgitt på Luther for kort tid siden. Jonathan Wilson-Hartgrove skrev den sammen med Shane Claiborne, som nok er mer kjent her i Norge, enn det Jonathan Wilson-Hartgrove er. Begge er radikale etterfølgere av Kristus, og begge har - til tross for deres unge alder - allerede satt djupe spor etter seg.

Jonathan Wilson-Hartgrove er en av grunnleggerne av Rutba House, som er en del av den nymonastiske bevegelsen. Rutba kommer av det sted i Irak, hvor Jonathan Wilson-Hartgrove og hans hustru Leah, opplevde stor gjestfrihet. De to var i Irak som representanter for Christian Peacemaking Teams under Irak-krigen. De var i ferd med å forlate Irak gjennom vestlige ørkenen, da deres karavane mistet en av bilene. Da de snudde for å forsøke å finne den igjen kom de til Rutba. Den savnede bilen hadde vært utsatt for en ulykke og noen forbipasserende hadde tatt dem med inn i byen, til sykehuset. Det var blitt bombet tre dager forut for denne hendelsen. På syehuset sa de: "Vi vil ta av oss av dere. Kristne eller muslimer, irakere eller amerikanere, vi vil ta oss av dere." Dermed ble to av livene til de som var med i fredsteamet reddet.

Gjestfriheten Jonathan og Leah opplevde var noe de tok med seg hjem, og slik ble Rutba kommuniteten til. Rutba handler om radikal gjestfrihet.

"Det handler om den radikale gjestfriheten vi opplevde i Rutba, og som er et eksempel på den gjestfriheten Jesus viste da Han sa: Gi alle som spør dere," sier Jonathan.

Her i Rutba i Durham i North-Carolina, finnes det nå en radikal kommunitet, som er en del av den nymonastiske bevegelsen, hvor man praktiserer tidebønner, Jesusmeditasjon og et sterkt sosialt engasjement for de fattige og utstøtte.

Jonathan Wilson-Hartgrove er også medpastor i St.John Missionary Baptist Church. Denne menighetens visjon er å bygge et fellesskap som bryr seg om andre, som elsker og som støtter spredningen av evangeliet ved at det leves ut i hverdagen.

Denne kombinasjonen av kommunitetsliv og engasjement i en lokal menighet tiltaler meg veldig. Det viser at det ene ikke utelukker det andre, og at de som lever i en kommunitet har mye å kunne tilføre den lokale menigheten, og vise versa. Noe lignende skulle jeg gjerne se eksempel på her i Norge også. Og noe er på gang!

Jeg har invitert Jonathan Wilson-Hartgrove til Norge neste år. Jeg tror han har noe å tilføre oss av radikalt levd liv. Er du interessert i dette, ta gjerne kontakt.

Om St. John Missionary Baptist Church kan du lese her:

http://www.stjohnsmbc.org/index.php

Kenyanske kristne føler spesielt kall til å be for Israel

Siden 2007 har kenyanske kristne, med min gode venn pastor Jesse Karanja (bildet), kjent et spesielt kall til å be for Israel. Den første søndagen i oktober er avsatt til en spesiell bønnedag for Israels folk og nasjon, og de blir dermed en del av den internasjonale bønnedagen for Jerusalem, som er nettopp denne dagen i året.

"Israel er det landet som Gud sier - unikt, profetisk, forløsningsmessig og gjentatte ganger - er Mitt land. Gud refererer til Israel som intet annet land på jorda. Israels er reist opp til å være et lys for hedningene. Vårt kall til å be for Israel har sitt utspring i Salme 122,6 hvor det står at alle de som tror på Kristus skal be for Jerusalem," sier Jesse Karanja.

Mot slutten av juni var pastor Jesse Karanja i Israel sammen med et forbønnsteam fra Kenya. Jesse forteller at de opplevde en helt spesiell tid i Israel, hvor Herren kom dem spesielt nær.

10 baptistmenigheter kan bli en del av Evangeliska Frikyrkan

Så mange som 10 baptistmenigheter i Sverige kan komme til å forlate Baptistsamfunnet i Sverige, og bli en del av Evangeliska Frikyrkan, eller gå sammen i nye nettverk. Evangeliska Frikyrkan er en sammenslutning av tidligere Örebromissionen, Fribaptistene og Helgelsesförbundet, og praktiserer troende dåp. Det er flere årsaker til dette.

Den ene skyldes liberaliseringen innen Baptistsamfunnet i Sverige, som har vært en prosess som har pågått over mange år. Denne liberaliseringen gir seg utslag blant annet i en svekket tro på Bibelens autoritet i spørsmål om ekteskapets ukrenkelighet, og faktisk også i synet på misjon. Den andre årsaken er at Baptistsamfunnet i Sverige nå går sammen med Svenska Missionsskyrkan og Metodistene, noe som vil medføre at man må endre synet på dåpen.

Svensk TV4 tar opp disse problemstillingene på sin nettside 23. juli. I ingressen heter det: "Tre svenska frikyrkosamfund planerar att gå samman i ett nytt storsamfund. Enheten i Kristus är ledstjärnan. Men baptisternas hjärtefråga om aktivt vuxendop ser ut att luckras upp. Nu mullrar det i baptistleden."

Det er dåpsspørsmålet som opptar journalisten som skriver denne saken, og som TV4 har publisert:

Medan Metodistkyrkan och Missionskyrkan döper båda barn och vuxna, gäller troendedop i vuxen ålder för baptisterna. "Därför döper baptister inte barn", står det på Baptistsamfundets hemsida. Men om den teologiska grund för det nya samfundet som nu är ute på remiss spikas blir barndop möjligt."

Til dette svarer Karin Wiborn, misjonsforstander i Baptistsamfunnet i Sverige:

-Jag resonerar så här: Dopet är fortfarande viktigt, och baptister är inte beredda att göra avkall på det dop vi förkunnar, men det kanske är underställt en ekumenisk enhet i dagsläget.

En følge av sammenslåingen av de tre kirkesamfunnene vil kunne medføre at man døper barn i menighetene som har tilhørt Baptistsamfunnet. Bare for noen få år siden ville noe slikt har vært helt utenkelig. Dette har da også skapt sterke reaksjoner hos baptister som har en baptistisk overbevisning. Flere av dem har sluttet seg sammen i et nettverk som heter "Nätverket för klassisk baptism och kristen tro". Lederen for nettverket, Thomas Forslin, sier:

"Baptiströrelsen grundades främst utifrån dopfrågan. Om man tar bort troendedopet så har man gröpt ur själva kärnan i baptismen och det blir profillöst. Det nya samfundet handlar om att bli mer attraktivt, men det är inte säkert att man blir det, om man inte står för något tydligt. "

En link til Nätverket för klassisk baptism och kristen tro finnes i oversikten over "Interessante linker" på denne bloggen. Jeg anbefaler at man følger med på deres nettside. Det finnes mange interessante artikler der for alle dem som vil følge med på det som skjer i Sverige med hensyn til disse spørsmålene.

Vest-Europa preges av en forvirret åndelighet

"Vest-Europa er blitt en region av tom nominalisme og forvirret åndelighet," sier formannen for Keswick Convention.

Dr Jonathan Lamb (bildet) sa på årets Keswick-stevne at selv om millioner av europeere kaller seg kristne, så ser de på seg selv som kristne på grunn av nasjonalitet, kultur, som et resultat av familiebånd til troen eller tradisjon. Lamb kommenterte også situasjonen i den evangeliske leir. Han sa det åndelige landskapet der best kunne bli karakterisert som "tørr ortodoksi", som han forklarte på denne måten: Det er kristne som tilhører evangeliske tro hvis liv er blitt frarøvet sin åndelige vitalitet.

"Mange avviser den kristne lære, men de vil svært gjerne være åndelige," sa Lamb i sin tale.

Jonathan Lamb, som er leder for Langham Partnership International, talte til hundrevis av deltakere på dette årlige bibelstevnet som finner sted hver sommer i Combria i England.

På stevnet deltok også Don Carson, baptistpastor og professor i Det nye testamente ved Trinity Evangelical Divinity School i Deerfield, Illinois advarte tilhørerne mot å omfavne en åndelighet som er en åndelighet i seg selv, uten referanse til Kristus.

"Jeg ønsker ikke at dere skal tenke at dagens kristne skal være robuste læremessig, men ikke følelsesmessig og uten mystikk, men det jeg sier er at mystikk løsrevet fra evangeliet, som ikke har sin grunn i Kristus-meditasjon og forsoningen i Kristus, kan i seg selv bli avgudsdyrkelse, en slags hedenskap som har fjernet korset."

Jonathan Stephens, lederen for Wales Evangelical School of Theology, minnet tilhørerne på at nøkkelen til en Kristus-sentrert fornyelse finnes ved å vende tilbake til Bibelen.

"Det er særdeles viktig at vi åpner vårt sitt til å se at Kristus er sentrum i hele Bibelen - alt handler om Ham. Hvordan kan vi blir mer hellige? Ved å feste blikket på Jesus. Hvis Kristus er ditt livs sentrum og for all din tenkning, da vil ditt liv forvandles av Hans nåde," sa Stephens blant annet.

Er Gud også vred? Del 1

Guds vrede. Det er ikke et tema som står på emnelisten i løpet av året i så mange kirker. Guds kjærlighet derimot, tales det ofte over. For en tid tilbake snakket jeg med en teolog. Vedkommende påstod at det ikke fantes noe slikt som Guds vrede, og at Bibelen slett ikke nevnte dette. Jeg undret meg over om teologen i det hele tatt hadde lest Bibelen. I samtalen nevnte jeg Romerbrevet, selve lærebrevet i Det nye testamente. Om ikke teologen hadde studert dette nærmere? Her står det jo svart på hvitt:

"For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

Den norske pastoren Åge Åleskjær sier: "Gud er ikke sint lenger!"

Stemmer det? Paulus er tydeligvis av en helt annen oppfatning. Det er ikke i Det gamle testamente vi leste ordene ovenfor, og det er heller ikke noen henvisning til noe som skjedde før Golgata. En skal da heller ikke lese så mye i Det nye testamente, ikke minst i Åpenbaringsboken, før en finner at Guds vrede er en side ved Guds karakter.

Den anerkjente evanglisten og bibellæreren R.A Torrey (bildet), har sagt:

"Guds kjærlighet til syndere vil aldri bli skikkelig verdsatt før den blir sett i lys av Hans flammende vrede mot synd."

"Guds vrede," sier teologen J.I Packer, "er aldri den lunefulle, nytelsessyke, irritable, moralsk uedle reaksjon som menneskelig sinne så ofte er ... Gud er bare sint når det er grunn for det."

I virkeligheten er det slik at Guds vrede er like ren som Hans kjærlighet, og det ene motsier ikke det andre. Gud er Gud, og slik må vi forholde oss til Ham. I det første brevet til medarbeideren Timoteus kommer apostelen Paulus med følgende doksologi:

"Han som er Den velsignede og Den eneste mektige, Kongenes Konge og Herrenes Herre. Han alene har udødelighet og bor i et lys ikke noen kan nærme seg. Han som ikke noe menneske har sett eller kan se, Ham være ære og evig makt! Amen." (1.Tim 6,15-16)

Vår tids store problem er at vi forsøker å forklare Gud med vår menneskelige begrensning, og fordi vi ikke er like begeisret for alt ved Hans karakter, trekker vi bare frem det som ikke kan være anstøtelig for andre. Som f.eks Hans vrede. Eller Hans intoleranse! For Gud er ikke tolerant overfor synd.

(fortsettes)

Møt en pionèr fra Brasils storbyer og villmarker

4. juli hadde baptistmenigheten i Vitoria i Brasil et sjeldent besøk. Da prekte pastor Jose Felix (bildet) i menigheten. Han er litt av en legende blant fribaptistene i det nordlige Brasil, fordi det var han som var selve pioneren som plantet nye menigheter her på begynnelsen av 1960-tallet.

Jose Felix, som kommer fra innlandet, fra Paraiba, fikk høre Guds ord forkynt tidlig på 1950-tallet. Han omvendte seg fra sine synder, og tok imot Jesus som sin Frelser og Herre. Mens han bodde i Parana deltok han på gudstjenester i en fribaptistmenighet der. Styrket i troen gjennom den lokale menighetens undervisning, bestemte han seg for å gå på bibelskole, så dro han til Rio Grande og det var her Jose Felix opplevde Guds kall til å forkynne evangeliet. På dette tidspunktet hadde han utdannet seg som snekker, men han la alt fra seg - og det til tross for at sjefen hans gav ham svært gode betingelser - for å følge Jesus i en radikal overgivelse til Guds rike.

I 1963 opplevde Jose Felix at Gud kalte ham til den nordøstlige delen av Brasil. På det tidspunktet var Felix pastor for en voksende menighet i den sørlige delen av Brasil, men etter å ha funnet noen som kunne føre dette arbeidet videre, brøt han opp og gav seg ut i det ukjente. Ut fra byen Campina Grande har han så arbeidet. Og det har ikke vært en enkel arbeidsmark. Det har til tider kostet blod, svette og tårer, men Felix har sett mennesker frelst, han har døpt dem og lagt dem til nye menigheter. Resultatet så langt er at mange er frelst, nye menigheter plantet og nye arbeidere er hjulpet fram til tjeneste som pastorer og evangelister.

I dag er pastor Jose Felix en gammel mann, men fortsatt i virksomhet, blant annet som president for sammenslutningen av fribaptistmenigheter i det nordlige Brasil. Og sjelevinneren er fortsatt svært ivrig i tjenesten for Jesus.

Egyptisk pastor starter bønnekampanje for USA

En egyptisk pastor utforder 100.000 amerikanere til å be om vekkelse for USA. Dr Michael Youssef (bildet) er pastor for og grunnlegger av Apostlenes kirke i Atlanta. Dette er en menighet som har 42.450 medlemmer. Kampanjen "God Save America" ble startet 4. juli i år, på den amerikanske uavhengighetsdagen.

"Bare en gjennomgripende vekkelse kan redde Amerika fra undergangen," sier Youssef.

Han har hentet inspirasjon fra bønnekampanjen som ble startet av Jeremiah Lanphier på begynnelsen av det 19 århundre, med bare 20 deltagere og som vokste til tusener og spredte seg fra stat til stat.

"Jeg vil fortelle deg," skrev pastor Youssef på bloggen sin her om dagen, "at alt er ikke håpløst for Amerika, om vi faller ned på våre knær, omvender oss og ber!"

Michael Youssef ble amerikansk statsborger i 1984.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 18

Her følger den siste og avsluttende artikkelen i denne serien:

Det ser ut til at når noen vil presentere hva frelse er for noe, blir det presentert som noe som først og fremst er noe som handler om å bli reddet fra fortapelsen. Det handler altså om noe som først og fremst gjelder himmelen eller helvete, det hinsidige og ikke det dennesidige. I hvert fall er det slik det presenteres i forenklet form i forbindelse med evangeliseringsfremstøt. Frelsen blir dermed en slags forsikringsavtale for livet etter dette.

For det er fortsatt slik at altfor mage vil bli lykkelige i det neste livet enn å bli hellig i dette!

Men frelse er en prosess! Den tar tid, ja den er en livslang prosess. Det begynner med rettferdiggjørelse - det vil si: frihet fra syndens lønn eller straff. Det fortsetter med helliggjørelse - som er frihet fra syndens kraft, slik at vi blir mer lik Jesus, og det blir fullendt med herliggjørelsen - det vil si frihet fra syndens nærvær, altså himmelen.

I Det nye testamente blir verbet "å frelse" brukt om fortid, nåtid og fremtid. Vi er blitt frelst, vi blir frelst, og vi vil bli frelst.

Jesus kom første gang for å begynne prosessen med å fjerne barrieren mellom oss og Gud og forsone oss med Ham. Så leser vi i Heb 9,28: "slik ble Kristus ofret èn gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse."

Frelse er en vandring, en pilegrims vandring. Vi går på Veien, som er Jesus, og vi kan være sikre på at vi er på veien, men vi vil ikke være trygge før vi har nådd målet. Jesus sier i Matt 24,13: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst."

Apostelen Paulus talte om at han har "fullført løpet, jeg har bevart troen" (2.Tim 4,7), og Hebreerbrevets forfatter taler om at vi skal "løpe med tålmodighet i den kampen som er lagt foran oss," (Hebr 12,1). Apostelen Peter ber oss om "å gjøre deres kall og utvelgelse fast," for at vi ikke skal snuble (2.Pet 1,10). Og Judas formaner oss til at vi skal "holde dere i Guds kjærlighet og vente på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet til evig liv." (Jud v.21)

Så konklusjonen min er at det holder ikke bare å be en kort "frelsesbønn" og så er man frelst, med mindre man dør og går rett til himmelen!

Et viktig profetisk budskap for den kommende tid

Den anerkjente bibellæreren Lance Lambert (bildet) kom med et svært alvorlig profetisk budskap i Jerusalem 18. april i år. Det er et budskap som gjelder vår tid, og vår nærmeste framtid. Vi må forberede oss på vanskelige tider. Jeg gjengir det her:

Frykt ikke og bli ikke forskrekket for det som kommer over
jorden, for Jeg er med dere, sier Herren. Likevel har jeg en alvorlig strid med nasjonene.

De forsøker å dele Mitt Land, sier Herren, det landet som jeg gav til og gjorde pakt med Abraham og hans etterkommere etter ham gjennom Isak og Jakob som en evigvarende arv. Jeg vil ikke tillate dette uten en ødeleggende dom over de nasjonene som forfølger denne planen.

Jeg har reist meg med et intenst og rasende sinne og kommer ikke til å gå tilbake på dette før jeg har ødelagt deres velvære. Jeg vil forårsake at økonomien mislykkes, at deres finanssystem vil bryte sammen, ja, til og med klimaet vil slå feil hos dem. Jeg vil vrenge og vende disse nasjonen opp ned, og de vil ikke forstå hva som har rammet dem, enten de er supermakter eller ikke. For Jeg er den Eneste Allmektige Gud, ingen kan måle seg med meg.

Tror de at de i sin arroganse kan motsi og gjøre ugyldig pakter som Jeg, Den Allmektige, har opprettet? Tror de at de ustraffet kan forandre det som har gått ut av Min munn? Det er Mitt Ord og Min forordning som har gått fram i forbindelse med løftet til Abraham. Det vil ikke bli forandret ved mennesker. Jeg og Jeg alene er Allmektig. Frykt ikke!

På grunn av dette er en ny og langt mer alvorlig fase av dom påbegynt. Frykt ikke, det er Jeg som ryster alle ting. Husk at i Meg har dere fred, men i verden har deretrengsel. Stol på Meg! Jeg ryster alle ting slik at de ting som ikke kan rystes skal bestå. Når alle omstendighetene rundt deg blir uvanlige, finn i Meg din fred, din hvile og din oppfyllelse.

I denne tiden vil gamle og mektige nasjoner bli som den tredje verdens nasjoner.
Supermakter vil ikke lenger være mektige nasjoner, men land slik som India og Kina, vil komme opp og ta deres plass. En stor flokk av frelste (gjenløste) vil komme ut fra disse to landene. I all den forandring som skjer, frykt ikke.

Jeg kjenner din svakhet og tendens til å frykte, men bli ikke forskrekket av alle disse ting. Midt oppi all denne rystelsen, denne forvirring og konflikt, er det to folk som ligger på ens hjerte, den sanne og levende kirke og Israel. Jeg vil bruke disse situasjoner og hendelser for å rense det ene og å frelse det andre. Frykt ikke. Jeg er over stormene, rystelsene og konfliktene, Jeg den evigvarende og Allmektige. I Meg kan du ikke bli rystet, du kan bare miste det som ikke er verdt å beholde.

Prisverdig oppgjør med Benny Hinn fra Ulf Ekman

Det er prisverdig at Ulf Ekman går i rette med vranglæren til Benny Hinn. Det vakte berettiget oppsikt når Ekman valgte å inviterte den nylig skilte amerikanske helbredelsesevangelisten Benny Hinn til årets sommerstevne i Uppsala. Hinn, som har kommet med en rekke merkelige uttalelser de siste årene, avslørte da også seg selv om en talsmann for ren og skjær gnostisisme da han talte på Livets Ord denne helgen. Ulf Ekman viste seg som ansvarlig leder, da han tok Hinn i skole umiddelbart etter Hinns tale, og nå også offentliggjør på sin egen blogg at han ikke kan stå inne for det Benny Hinn sa på dette møtet.

Teorier om at «Jesu blod ikke kom fra Maria, men direkte fra Gud», og at «mennesket er en ånd, som har en sjel og bor i et legeme» preget Benny Hinns forkynnelse. Det siste er jo noe også Kenneth Hagin, trosbevegelsens far har sagt og skrevet i mange av sine bøker. Hinn omtalte også Treenigheten som "den menneskelige treenigheten".

En konsekvens av Hinn's lære viste seg i en praktisk eksempel, da Hinn fortalte at han hadde erklært en kvinne som var kreftsyk som frisk, fordi det var kroppen hennes som hadde kreft, ikke hun.

Det er flott av Ekman å ta klar avstand fra dette, men det er jo et spørsmål om Benny Hinn i det hele tatt burde ha vært invitert.

Se:

http://www.vl.no/kristenliv/article61625.zrm

http://ulfekman.nu/

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=220085

Hemmelig russisk by hadde hemmelig menighet!

På 1960-tallet var Chelyabinsk-40 en stengt og svært hemmelig russisk by, etter ordre fra selveste Stalin og Beria. Det til tross: her fantes det en levende undergrunnsmenighet! Disse baptistene klarte å lure KGB en god stund, men en dag ble de oppdaget og forvist fra byen.

I dag heter byen Ozersk, og det skjer spennende ting her! Etter at flesteparten av menighetens medlemmer var blitt forvist fra byen, fortsatte noen eldre søstre å bo her. Og de ba. Om en ny tid, om vekkelse og om menighetsplanting. Da Sovjetunionen gikk i oppløsing begynte de eldre søstrene og noen til offentlige møter, og menigheten begynte å vokse. I 1995 fikk den sin egen presbyter - altså eldste.

Frem til nå har baptistmenigheten "Vekkelse" måtte leie lokaler hver gang de skal ha gudstjeneste og møter, og de må gå fra sted til sted. Det er svært tungvint og sliter på medlemmene, som stadig må flytte stoler og gjøre alle praktiske ting på nytt hver eneste gang. Slik har det nemlig holdt på de siste tre årene.

Men nå ser det ut til at menigheten kan få sitt eget lokale (se bildet), for to millioner rubler. Dette vil bety mye for menigheten her, ikke bare for medlemmene, men det vil også gi muligheten for å kunne drive et mer effektivt evangeliseringsarbeide. For dette er virkelig en misjonsmenighet. Vil du være med på å be om at de skal lykkes med å få sitt lokale?

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 17

2. Dåpen er et skille

Når Paulus skriver om den nytestamentlige dåpen og dens betydning i Rom 6, taler han om en død, begravelse og en oppstandelse. Dette er en svært viktig side av dåpens innhold:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

På samme måte som en begravelse er det synlige tegnet på at døden har funnet sted, slik blir også dåpen det synlige og offentlige tegnet på at den troende er død for synden. I dåpen fullbyrdes den troendes brudd med det gamle livet. Så står vi opp for å leve et nytt liv med Kristus.

Dåpen blir med andre ord det første steget i vår helliggjørelse. Det nye livet som nå starter, blir ikke lenger mitt eget, men min Frelsers liv i meg, et liv som er omvendelsen verdig. I sitt første brev bruker apostelen Peter Noah og arken som et forbilde på dåpen:

"I den (altså arken) ble noen få, det vil si åtte sjeler, frelst ved vann, det som nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av den syndenaturens urenhet, men en god samvittighetens pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." (1.Pet 3,20-21)

Jeg har døpt mennesker som har hatt en sterk opplevelse av dåpen som en død og en oppstandelse til et nytt liv. En av dem hadde bakgrunn som en slosskjempe. Han hadde ulike ting på samvittigheten, ble radikalt frelst og hadde en sterk lengsel etter å kunne starte på nytt, med virkelig rene ark. Dåpen ble for ham en virkelig begravelse av det gamle livet, og starten på det nye. Noen dager i forkant av dåpen ringte han meg. Han trengte hjelp til å kvitte seg med ting han hadde hjemme hos seg, og som han ikke lenger ville ha der etter at han hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. I utgangspunktet skulle vi ha brent det i hagen, men vi valgte å kjøre det på søppeldynga. Jeg husker det som var var i dag: Mannen kastet den ene tingen etter det andre utfor fyllingen, og da han var ferdig hevet han armene i været, og ropte et rungende halleluja ut over søppelfyllinga. Mannen i vaktbua skvatt til. Han hadde nok ikke hørt noen rope halleluja der før, vil jeg tro. Så var den nyfrelste mannen rede for å bli døpt.

(fortsettes)

4000 kristne sionister med støtteerklæring til Israel

Mer enn 4000 kristne sionister kom sammen i Washington DC, 20.-22. juli, for å gi sende et sterkt pro-Israel budskap til medlemmene av den amerikanske kongressen.

Det er femte gangen Christian United for Israel med pastor John Hagee (bildet) i spissen, arrangerer denne sammenkomsten. Her deltar både kristne, ortodokse jøder, politikere og evangelikale ledere.

I forbindelse med sammenkomsten absolutte høydepunkt: Night to honor Israel Banquet, som fant sted onsdag, talte pastor Hagee, som er stifteren av Christian United for Israel, og ba de mange tilhørerne om å stå ved Israels side i den vanskelige tiden landet og folket nå opplever.

"Når flotiljer med militante mennesker søker å omgjøre Gaza til en iransk havn, så proklamerer jeg stolt: jeg er israeler. Når verden fordømmer Israel for å forsvare seg selv fra tusener av raketter og bombenedslag, proklamerer vi stolt: vi er israelere!," sa pastor John Hagee i sin tale, og la til: "Når terrorister truer med å drepe deg, proklamerer vi stolt: vi er israelere! Når dine alierte blir slitne av å bekjempe tyranni og undertrykkelse, og forsøker å finne letteste vei ut, står vi sammen med deg og sier: vi er israelere."

I mars overleverte pastor John Hagee 100.000 støtteunderskrifter for Israel til den amerikanske kongressen. John Hagee er pastor for Cornerstone Church i San Antonio i Texas, som har 19.000 medlemmer. Menigheten ble grunnlagt av Hagee i 1975.

Det har aldri vært så mange barnslige kristne som nå!

Peter Masters, pastor for Metropolitian Tabernacle i London siden 1970 - legendariske C.H Spurgeons menighet - underviser fra Efeserbrevet for tiden. I går lyttet jeg til en av hans siste taler med utgangspunkt i det fjerde kapitlet. Her sier Peter Masters (det lille bildet) noe jeg selv har tenkt mye på:

"Det har ikke vært så mange barnslige kristne i menighetens historie, som nå! Og det til tross for at det ikke har vært flere velutdannede mennesker."

Nå er det forskjell på det å være barnslig, og det å være barnlig. Det siste er noe vi bør be Gud om å få være livet ut! Vi er jo Hans barn, og vi trenger å stadig lære av et barns umiddelbarhet, tillit og hengivelse. Men barnsligheten er noe vi bør legge av oss. Kristi forsamling skal jo vokse til manns modenhet.

Utgangspunktet for Peter Masters undervisning denne gangen var Ef 4,14:

"for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster."

Noe av det som er karakteristisk for det barnslige er at man skal ha det som man selv vil! Vi lever i en tid med svært liten bevissthet om læren. Det er som Paulus sa: Man tar seg lærere i hopetall, som det klør dem i øret. Er det så farlig da, hva de lærer disse predikantene vi hører på? Kan vi ikke bare ta litt her, og litt der, det beste, liksom? Akkurat slik som det passer oss nå?

I det siste er jeg blitt forskrekket over visse predikanter, pastorer og bibelskolerektorer i frikirkelig sammenheng, som uten kanskje å tenke seg om, skriver rosende ord om en person som, når man ser ham etter i kortene, lærer det motsatte av det som deres egen menighet eller kirkelige sammenheng faktisk står for. Er det noe rart at det blir forvirring ute blant folk flest? Tar de seg virkelig ikke mer tid til å sette seg inn i teologien til de som de roser offentlig?

Det tas lett på vranglære i dag, og det er de underligste folk som slipper til på talerstolene i visse sammenhenger. Så annerledes enn det som Det nye testamente skriver med hensyn til vranglære og vranglærere. Er det så merkelig at menighetene er kraftløse, og har liten innflytelse?

I 1.Kor 13,11 skriver Herrens apostel:

"Da jeg var barn, talte jeg som et barn, og jeg forsto som et barn, og tenkte som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige."

Det er på tide at Kristi forsamling legger av det barnslige, og blir voksen!

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 16

Det finnes et veldig interessant avsnitt i Apostlenes gjerninger hvor Paulus avlegger sitt vitnesbyrd - han gjør jo det ved flere anledninger - og her sier han noe om hvor viktig dåpen var for hans eget vedkommende. I brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Rom beskriver han dåpen som en forening med Jesu død og oppstandelse. Her i Apostlenes gjerninger beskriver han at det var gjennom profetiske ord, gitt gjennom disippelen Ananias, at han fikk befaling av Herren Jesus selv om å la seg døpe:

"Så sa han: Dine fedres Gud har utvalgt deg, for at du skal kjenne Hans vilje og se Den Rettferdige og høre røsten fra Hans munn. For at du skal være Hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. Og nå, hva venter du på? Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn." (Apgj 22,14-16)

Som jeg har skrevet før i denne artikkelserien: Apostlenes lære var tro, omvendelse og så dåp. I denne rekkefølge.

Dåpen markerte overgangen fra hedenskap eller jødedom til Kristus. Dåpen var også den naturlige inngangsdøren til den lokale menigheten, ja menigheten var kun for døpte.

1. Dåpen er en bekjennelse
Når vi lar oss døpe bekjenner vi vår tro på Kristi frelsesverk, og døden over det liv vi har levd frem til vi kom til tro på Kristus. Når vi lar oss døpe bekjenner vi at "jeg er blitt korsfestet med Kristus, det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg. Og det livet som jeg må lever her i kroppen, lever jeg i tro på Guds Sønn." (Gal 2,20)

I 1.Tim 6,12 skriver apostelen Paulus om Timoteus: "Strid troens gode strid, grip det evige livet, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner." Dåpen er en slik god bekjennelse, fordi den er en bekjennelse av vårt håp: "La oss uten å vakle holde fast ved bekjennelsen av vårt håp." (Hebr 10,23)

Denne bekjennelsen er også samtidig en erkjennelse, en erkjennelse av synd. Det er ikke bare en erkjennelse av de syndige gjerninger jeg har gjort, frem til jeg tok i mot Jesus som min Frelser og Herre, men det er også en erkjennelse av syndefallets virkning på skapningen og behovet vi har for frelse. I Rom 4,25 leser vi følgende: "Han (Jesus) som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse."

I Mark 16,16 sier Jesus: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst."

Og i Gal 3,25 leser vi: "For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus."

Vi dør med Kristus når vi stiger ned i vannet, og vi reises opp igjen for å leve det nye livet med Kristus.

(fortsettes)

Hjemmet til Jesus i Nasaret vokser

Hjemmet til Jesus Kongen, er vår fremste samarbeidspartner i Israel. Baptistmenigheten i Nasaret ble grunnlagt av Saleem Sahlash august i fjor. Siden den gang har menigheten vokst så mye at den måtte flytte sine møter fra Saleems hjem, og inn i egne lokaler. Dette er en arabisktalende menighet. Vårt lille misjonsarbeid holder jevnlig kontakt med våre gode venner i Nasaret, og vil fortsette med det i tiden fremover. Saleem Shalash er blitt en god venn. Han har nettopp gjort ferdig sin teologiske utdannelse. Han er pastor for menigheten, men liker best å kalle seg "Ordets tjener", slik lederne for mange anabaptistiske menigheter kalte sine pastorer. Situasjonen for de kristne i Nasaret er vanskelig, og vårt fokus er på Jesu egen forsamling i landet.

Menigheten "Hjemmet til Jesus - Kongen" opplever fortsatt at mennesker kommer til tro i Nasaret. Foruten gudstjenester driver også denne menigheten et humanitært arbeid, blant annet med å besøke sykehus og aldershjem. De deler ut Bibler og annen kristen litteratur, og har et spennende prosjekt på gang. De ønsker å få spilt inn en CD på arabisk med menighetens eget lovsangsteam. Denne CD'en vil de så bruke aktivt i evangeliseringsarbeidet sitt. Vær med på å be for dette spennende prosjektet, og for menigheten og dens øvrige arbeid.

Gode nyheter fra gode venner i Tucson

Fra mine gode venner i den anabaptistiske kommuniteten i Tucson i Arizona i USA fikk jeg en liten hilsen her om dagen. Jeg har skrevet med Don Murphy (til venstre) og hans kone Michi en stund. Sammen har de den funksjonshemmede datteren Naomi, som etter mange år nå har flyttet hjemmefra, til egen bolig i nærheten av foreldrene.

Don sliter med sitt hjerte, og hadde nylig hjerteflimmer gjennom hele natten. Det vet jeg selv litt om hva er, så jeg forstår godt hvor sliten man kan bli. Problemene med hjertet skjedde samtidig med at Don fikk besøk av sin søster Mary og hennes mann Peter. Mary har tidligere vært katolsk nonne. Til tross for hjerteproblemene fikk Don likevel en god stund sammen med sin søster.

Mens Mary og Peter var på besøk ringte også Don og Michi's andre barn, Peter. I august skal Don og Michi reise til Schoonover kolonien i staten Washington. Dette er en anabaptistisk kommunitet, og de to gleder seg veldig til å se igjen trosfeller, og ikke minst familien. Peter er nemlig blitt pappa igjen.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 15

Den kristne dåp er en dåp i den treenige Guds navn. Vi døper fordi Jesus har befalt oss å gjøre det. "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn." (Matt 28,19) For Jesus var ikke dåpen en bisak av underordnet betydning, men dåpsforkynnelsen er plassert i sentrum av evangelieforkynnelsen. Det å la seg døpe blir da en lydighetshandling mot Hans ord og vilje. Jesus sa nemlig i sin avskjedstale til sine disipler:

"Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud." (Joh 14,15)

Og Jesu disippel, apostelen Johannes skriver: "Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge." (1.Joh 5,3)

Hva skulle vel være mer naturlig for den som vil være Jesu disippel enn at han eller hun går den veien som Jesus selv har befalt? Det er jo også på dette grunnlag at apostlene praktiserte dåp. Alle som kom til troen, ble døpt. Vi finner dette allerede ved den første menighets grunnleggelse. I forbindelse med sin pinsepreken kommer Peters tilhørere i syndenød, og sier:

"Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre brødre?" (Apgj 2,37)

Da svarer apostelen Peter dem: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave." (v.38)

3000 mennesker responderer på dette, blir døpt og blir så lagt til den første lokale kristne menighet: "De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker." (v.41)

Den første kristne menighet bestod kun av troende døpte. Dåpen var og ble inngangen til den lokale menigheten. Man kunne ikke bli en del av Kristi kropp, uten å være døpt. Vi ser dette tydelig blant annet i 1.Kor 12,,13: "For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være èn kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle èn Ånd å drikke."

På pinsefestens dag ble det knesatt et prinsipp som har fulgt den kristne kirke siden: Alle som kom til troen, skulle la seg døpe. At dette prinsippet ble fulgt, kan du blant annet lese i:

Apgj 8,12: Dåp skjer i forbindelse med vekkelsen i Samaria

Apgj 8,36-38: Evangelisten Filip døper den egyptiske hoffmannen

Apgj 9,18: Saulus (Paulus) blir døpt

Apgj 10,47-48: Peter døper i Kornelius' hus

Apgj 16,15: Purpurkremmersken Lydia blir døpt

Apgj 16,31-33: Fangevokteren i Filippi døpes

Apgj 18,8: Synagogeforstanderen Krispus og flere fra Korint døpes

Apgj 19,1 flg: Apostelen Paulus døper i Efesos

Vi skal i neste artikkel se nærmere på dåpens innhold.

(fortsettes)

På bildet ser vi dåpskandidatene forberede seg på dåp i Sibir i Russland. Denne dåpshandlingen fant sted for noen få uker siden.

En telefon fra Canada

Her om dagen ringte telefonen. På en dårlig linje fikk jeg høre stemmen til en jeg bare har snakket med på mail. Han ringte fra Halifax i Canada for å fortelle meg at han for kort tid siden hadde flyttet dit.

Christian er en ganske ung gutt, en overgitt kristen, som har bestemt seg for å følge Jesus i radikal etterfølgelse. Han ville fortelle at han, sammen med resten av familien, hadde slått seg i lag med en gruppe mennoniter.

"Jeg håper vi kan bli her resten av livet," sa Christian.

Jeg sa at jeg håpet vi kunne fortsette å holde kontakten med hverandre. Så svarer han:

"Men jeg har ikke lenger datamaskinen min. Den har jeg kvittet meg med. Den eneste muligheten er at vi skriver til hverandre."

Jeg gjorde mine tanker. Christian er i begynnelsen av 20 årene. Det må ha vært litt av en beslutning for et så ungt menneske, når en vet hvor mye de er på nett, og skal være tilgjengelige for alle.

Men Christian vil leve et enkelt liv. Noen vil kanskje kalle det bakstreversk, men jeg er ikke så sikker på det. Christian vil leve i overensstemmelse med sin overbevisning og sin tro. Når jeg tenker på ham, tenker jeg på Timoteus. Også Timoteus var en ganske ung mann. Også han radikal, overgitt, dedikert. Som min venn.

Som bibeltroende blir vi gjerne kalt konservative. Jo, på en måte er vi vel det, i betydningen at vi tar vare på den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige. Men egentlig er det mest riktig at vi kalles radikale, i betydningen at vi vil tilbake til røttene, til originalkristendommen. Min unge venn hjelper meg til å ha det perspektivet.

Ny oppdatering om Peter Hoover

Jeg er glad for å kunne fortelle alle dere som ber for Peter Hoover (bildet), lederen for den anabaptistiske kommuniteten "Rocky Cape Christian Fellowship" i Australia, at det stadig går fremover etter forbønnshandlingen som fant sted etter kreftoperasjonen i hjernen.

Jeg fikk nettopp en melding fra kommuniteten, og der kan de fortelle at Peter har vært i stand til å snakke i telefonen og til og med vært ute med en gåstol. Dagen etter var han i stand til å gå uten gåstolen.

Peter har også fått den positive beskjeden om at det lille som er igjen av kreftsulsten - det er snakk om 10 prosent - er ufarlig, og at sykehuset foreløpig ikke kommer til å gjøre noe mer med den. Peter kommer til å bli fulgt opp hver tredje måned en god stund, og så årlig. Det planlegges også å flytte ham til et sykehus som ligger bare en times kjøring fra Rocky Cape. Dette håper man vil finne sted mandag eller tirsdag.

La oss fortsette å be for Peter, hans familie og kommuniteten han leder.

Flere ble frelst da menighet feiret 65 års jubileum

700 baptister feiret 65 års jubileet for dannelsen av menigheten "Kristus Frelseren" (bildet) i byen Mariupol, som ligger ved Azovsjøen i Ukraina, 11. juli. Venner fra Kiev, Donetsk, Makeevka, Illovaisk, Zaporozhye, Slavyansk, Kramatorsk såvel som Russland, USA, Polen og Sverige kom for å feire jubleet sammen med menighetens egne medlemmer.

Menigheten har en lang og rik historie. Den ble registrert i 1944, og ble da ledet av Josef Senko. Til å begynne med kom menigheten sammen i private hjem, men i 1947 var antallet medlemmer vokst så mye at de måtte finne egnede lokaler. I dag teller menigheten 200 døpte.

I forbindelse med jubileet fikk de mange fremmøtte høre et stort kor med orkester sammensatt av medlemmer fra baptistmenighetene i hele Donetsk regionen. Men det største var at flere mennesker gav til kjenne at de ville bli frelst! Det er ikke alle som kan feire jubileum og oppleve at mennesker kommer i syndenød og ta imot Jesus som sin Frelser og Herre. Men det skjedde i Mariupol denne dagen.

Attentatforsøk mot synagogen i Malmø

Heldigvis kom ingen mennesker til skade og det ble gjort minimale materielle skader, da synagogen i Malmø (bildet) ble utsatt for et attentantforsøk natt til i dag.

En kraftig eksplosjon ble hørt i morgentimene, og vitner har fortalt at de har sett et etterfølgende lysskinn.

Politiet har funnet rester etter eksplosjonen, uten at de på nåværende tidspunkt kan si hva dette er. Saken etterforskes foreløpig som skadeverk.

Jøder i Sverige har ved flere anledninger vært utsatt for trussler og hatuttrykk.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 14

Omvendelse og bekjennelse av troen på Jesus som Frelser og Herre, er de to første stegene i det Guds ord beskriver som den nye fødsel. Så følger dåpen. Apostlenes lære er beskrevet godt med disse ordene fra grunnleggelsen av den kristne menighet i Korint:

"Og mange av korinterne hørte, trodde og ble døpt." (Apgj 18,8)

Den kristne dåp er unik. Den har sin bakgrunn i den omfattende dåpsvekkelsen ved døperen Johannes ute i Judeas ødemarker og i sen-jødedommens proselyttdåp. Men er ikke den samme som disse.

Døperen Johannes, den siste av de gammeltestamentlige profetene, forkynte omvendelsens budskap med profetisk myndighet. Folk som tok imot hans budskap og som dermed forberedte seg for det kommende messianske riket, lot seg døpe av Johannes. Johannes annonserte det lenge ettelengtede messianske riket, med en sterk forkynnelse og understrekning av god moral. Han satte en standard for begrepet rettferdighet, og formante folk til å omvende seg, og leve slik i etterkant at det var omvendelsen verdig.

At budskapet ble tatt imot og hans dåpspraksis akseptert av jødene, hadde blant annet sin bakgrunn i de gammeltestamentlige renselsesskikkene og i sen-jødedommens proselyttdåp. Den jødiske proselyttdåpen var en engangshandling for den som ville markere overgangen fra hedenskapet til jødedommen. Det var nemlig tre viktige handlinger som hørte med for å bli en god jøde: omskjærelse, dåp og ofringer.

Denne proselyttdåpen hadde sine forbilder i renselsesskikkene som var foreskrevet i Loven. Du kan lese om dette her: 3.Mos 15,5 og v.8, 13 og 16 og i kap 16,26 og v.28. Om disse tvettningene var viktige for jødene, var likevel proselyttdåpen enda viktigere for rituelt urene hedninger. Bibelforskeren William Barclay har beskrevet den jødiske proselyttdåpen slik:

"En jødisk proselyttdåp skjedde i nærvær av tre vitner, som alle skulle være medlemmer av Sanhedrin. Proselyttens hår og negler ble klippet, han ble kledd naken og så senket ned i vannet, så hele kroppen var fullstendig dekket. Deretter ble hovedpunktene i Loven lest opp for ham. Han ble advart for vanskeligheter, farer og eventuelle forfølgelser som lå foran ham. Han bekjente sine synder for de menn som ble kalt hans 'dåpsfedre' og så etter velsignelsen og formaninger var han jøde."

Denne dåpen ble av jødene oppfattet som inngangsdøren til et nytt samfunn for hedningene. Jesus anerkjenner døperen Johannes og hans tjeneste, ved å la seg døpe. Ved å la seg døpe, aksepterte Jesus innvielsen til døden, og Han gjorde seg til ett med menneskeheten ved å vise at Han var en av oss og ved sitt eksempel til etterfølgelse for alle som vil tro på Ham.

Den kristne dåpen er noe nytt og annerledes enn jødenes renselsesbad, proselyttdåpen og Johannesdåpen. Etter Jesu oppstandelse får nemlig dåpen et helt nytt innhold og en helt ny rekkevidde. Den ble innlemmet i Hans mektige misjonsbefaling. Her heter det:

"Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,19-20a)

"Og han sa til dem: Gå ut i hele verden og forkynn for alle som Gud har skapt! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt." (Mark 16,15-16)

Det nye i den kristne dåp er at dette er en dåp til den treenige Gud, den er en avleggelse av det gamle livet og en oppstandelse til et nytt liv med Jesus, samtidig som det er en innlemmelse i Kristi forsamling her på jorden.

(fortsettes)

På bildet ser vi en kvinne som forrige uke ble døpt i en elv i Sibir i Russland.

Lutheranere ba anabaptistene om tilgivelse

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen var det planlagt en forsoningshandling mellom lutheranere og representanter for den anabaptistiske bevegelsen, på generalforsamlingen til Det Lutherske verdensforbundet. Den anabaptistiske bevegelsen var representert ved en av dens grener, den mennonitiske.

I går ettermiddag ba representanter for de lutherske kirker over hele verden om tilgivelse fra Gud og fra anabaptistene for tortur, drap og vold begått av lutheranere mot anabaptister på 1500-tallet.

Det var en sterk handling, som lenge har vært etterlyst. Både Den romersk-katolske, De lutherske og De reformerte kirker gjorde seg skyldige i forfølgelse, tortur og drap av mennesker som hadde et annet syn på dåp, nattverd og menighet. Foraktelig ble disse kalt for gjendøpere eller anabaptister. Dessverre bruker avisen Vårt Land ordet "gjendøper" i sitt oppslag fra denne kirkehistorisk viktige hendelsen. Det har nok ikke helt nådd inn til journalisten og nettredaksjonen hvor belastet akkurat dette ordet er. Ordet burde i alle fall ha stått i anførsel.

De lutherske bekjennelsesskriftene fordømmer anabaptistene.

I går ble det holdt en egen botsgudstjeneste hvor lutheranerne ba om tilgivelse for sine grufulle handlinger mot medkristne. Lederen for Mennonite World Conference, Larry Miller og en delegasjon mennoniter var tilstede og uttrykte takknemlighet for det som fant sted.

Siden 1980-tallet har det vært ført en rekke samtaler mellom lutherske og mennonitiske ledere, og disse samtalene har altså munnet ut i denne bots- og forsoningshandlingen.

På bildet ser vi generalsekretæren i Det lutherske verdensforbundet, Ishmael Noko omfavne generalsekretæren i Mennonite World Conference, Larry Miller.

Artikkelen i Vårt Land finner du her:
http://www.vl.no/kristenliv/article61511.zrm

Bildet er hentet fra Vårt Land.

Kambodsjanske kristne forhindret koleraepidemi

Takket være hjelpen fra to menigheter har myndighetene i Kambodsja klart å slå ned utbruddet av kolera i et av landets distrikter. Utbruddet var del av en større koleraepidemi i den østlige Ratanakiri-provinsen hvor 36 mennesker er funnet døde siden april i år.

Helsesenteret i Taveng ble nærmest overøst av pasienter i begynnelsen av juli, og uttrykte stort behov for frivillige hjelpere for å kunne gi videre basisinformasjon om hvordan sykdommen kan forhindres. Da menighetene i Ban Lung og Ta Aung distriktet fikk høre om dette på søndag, mobiliserte de sine ungdommer på mandagen og gav dem denne undervisningen. På kvelden samme dag arrangerte så ungdommene et seminar med 300 deltagere fra lokalsamfunnet.

Etter møtet dro så team med 14 kvalifiserte hjelpearbeidere fra menighetene til nabolandsbyene for å hjelpe de som var rammet, og for å opplyse om hvordan de kunne forhindre å bli smittet.

Det lokale utbruddet krevde fire dødsfall, men takket være hjelpen fra de kristne ble dødstallet svært lavt. Ved et kolerautbrudd i 1999 døde 275 mennesker. I en av landsbyene var en kvinne i ferd med å dø. Landbybeboerne henvendte seg da til en kristen landsby, og disse fikk sørget for å bringe den syke kvinnen videre med en kano til nærmeste sykehus. Kvinnens liv ble reddet.

I en befolkning hvor hovedandelen er buddhister blir de kristnes barmhjertighetsarbeid lagt merke til, og den er et enormt vitnesbyrd om hva troen på Jesus kan utrette.

Trett av kjendiskristendom

Den tidligere redaktøren av Charisma Magazine, J. Lee Grady (bildet), er en mann jeg får mer og mer respekt for. Det var han som tok bladet fra munnen og to et saklig og velbegrunnet oppgjør med Todd Bentley og den såkalte Lakeland-vekkelsen. Lee Grady har også kritisert den raske tilbakevendingen til ny aktiv tjeneste som vi har sett Bentley har fått, og det til tross for at Tood Bentley både innrømmet stort alkoholforbruk og skilte seg fra sin kone.

Nå har J.Lee Grady, som var redaktør for det pinsekarismatiske tidsskriftet Charisma i mer enn elleve år, skrevet en ny bok. På norsk ville tittelen kanskje blitt: "Den Hellige Ånd er ikke til salgs". Her tar han et kraftig oppgjør med amerikansk lykketeologi. Til den svenske kristne dagsavisen Dagen, sier han:

"Jeg er veldig lei meg og ber og tilgivelse for det kirkene i USA har eksportert til utlandet. I USA er den karismatiske bevegelsen som vi kjenner den avsluttet. Det kommer noe nytt, som handler mye mer om karakter, om Guds ord, om ydmykhet, om ekthet og integritet. Stadig flere tar avstand fra den betoning som har vært av hyperfremgang. De er trett av kjendiskristendom. Det er ikke hva Bibelen handler om."

Nå kan det være at dette nye som kommer, ikke kommer fra USA. Jeg tror personlig at vi her i Vesten har mer å lære av den tredje verdens kristne, som f.eks representantene for vekkelsen i Asia, ikke minst det som skjer i Kina.