De 40 dagene før jul: Dag 15

I går skjedde det noe uventet. Jeg sitter fremdeles igjen med den sterke og gode opplevelsen. Etter å ha forkynt på formiddagsmøtet i International Baptist Church i Sandvika, dro May Sissel og jeg til Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad. Sist vi var der var i forbindelse med et seminar jeg hadde. Denne gangen kom vi bare for å være sammen med gode venner, og for å ta del i gudstjenestefellesskapet.

Helt uventet inviterer møtelederen alle barna fram for å be for meg! Og de var mange. De flokket seg rundt meg. Sist jeg var der var det nemlig noen barn som gjerne ville be for meg. De visste at jeg er syk. Nå ville alle barna gjøre det. De stilte seg rundt meg i en stor ring og alle som nådde fram la hendene på meg, og så ba så inderlig til Gud. Selv klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Noe slikt har aldri skjedd med meg før! Fantastisk opplevelse.

Litt senere i gudstjenesten kom to barn fram og tente det første lyset i adventsstaken og sang for oss. Og som om dette ikke var nok, så kom lille Aaron til meg etter møtet for å be for meg han også, og en annen hadde laget en flott tegning som viser Jesus som henger på korset og med gode ord til meg.

Så heldig jeg er! Velsignet.

Og barna, ja, disse 40 dagene før Kristi fødselsfest er jo for dem. Jeg kan ennå huske forundringen, spenningen, den sitrende gleden, forventningen før jul. Ennå sitter barndommens gode dufter igjen. Av bakverk, av røkelse. Vi hadde alltid røkelse i hjemmet vårt. Det la mor på ovnen så den gode duften spredte seg i hele huset. Da var det advent og jul.

Måtte vi ha tid for barna nå i advent. Ikke være så travle at vi ikke har tid for å være sammen med dem, lytte til dem, leke med dem.

Jeg fikk et godt råd når jeg ble pastor:

'Bli ikke så stor at du ikke tar deg tid til å bøye deg ned for å snakke til et barn før du går opp på talerstolen. Har du ikke tid for det, eller føler deg for stor for noe slikt, har du ingen ting på en prekestol å gjøre!'

Det var et veldig godt råd å ta med seg. Og jeg har forsøkt så godt jeg kan å bøye meg ned for å komme på samme nivå som et barn. Herren selv sa jo at vi skulle bli som barn igjen.

Tider av indre fred

'Om vi skal vokse mot en djupere følelse av identitet og åpne oss selv for andre, trenger vi tider av stillhet og refleksjon, tid for indre fred og hvile.

Hvis vi stadig er opptatt av planer og et tvingende behov for å lykkes og bli satt pris på, eller hvis vi er slitne, anspent og stresset, så er det vanskelig å slå av på farten og ønske velkommen og lytte til realitetene og til andre.

Vår indre motor går for fort. Det er umulig å være stille og ta et steg tilbake fra det som skjer for å vurdere våre motiver og frykt. Hjertets stillhet er utslettet på grunn av støyen fra motoren. 

Vekst krever at vi er i form, godt uthvilt, avslappet i både kropp og sjel. 

Så det er viktig å finne sunn livsrytme, og vite hvor mye hvile vi trenger og hvilke typer avslapning som gir liv'.

Jean Vanier i Our Journey Home, side 153-154. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

De 40 dagene før jul: Dag 14

Adventstiden i år blir litt spesiell for meg. For aller første gang skal jeg ikke preke noe sted. I min tid som pastor var dette den travleste måneden i året. Det kjennes litt underlig ut. Den siste prekenen jeg holder - med mindre jeg skulle få en invitasjon sånn helt på sparket - er denne søndagen her. Denne gangen i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika. Her har jeg preket tre søndager på rad.

Jeg har hatt stor glede av å øse fra de sterke advent- og juletekstene, og forundre meg over innholdet i dette vakre ordet som kirken har gitt oss: inkarnasjonen. I Kristus får Gud et ansikt.

Nå kan jeg ta del i denne ventetiden på en annen måte. Som tilhører. Det synes jeg er fint. Søndagen er for meg den store festdagen i uken, hvor jeg feirer Herrens oppstandelse. Når jeg selv ikke preker pleier jeg å besøke andre menigheter for å ta del i deres gudstjenester. Det er en god økumenisk øvelse. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg har så mange venner i alle kirkelige tradisjoner, og jeg kjenner meg ett med alt Guds folk.

Nå innledes ventetiden. Det er spesielt i en kultur som blir stadig mer opptatt av at alt skjer med hurtigtogsfart og at alt egentlig skal nytes nå. Vi har ikke tid til å vente. For noen er ventetid bortkastet tid. Men slik er det ikke i troenes verden. Der er ventetiden noe positivt og skapende.  Særlig når det knyttes til forventning.

La oss gå saktere denne adventstiden. Hoppe av rotteracet og innstille oss på at dagene frem mot Kristi fødselsfest er annerledes enn ellers i året. Kanskje vi skulle våge å spise enklere, og heller feste når dagen kommer - og kjenne hvor godt det smaker når vi ikke har forspist oss på godsakene hele tiden.

En annen ting: Adventstiden er en tid for vennskap. Og for å omgi seg med venner. Har vi tid til det? Personlig synes jeg det er flott å kunne omgi seg med alle de hellige - de nåværende og alle de som nå lever med Herren i evighetens verden. Vi feirer deres martyr- og minnedager, og har deres liv som våre forbilder.

SISTE: To kristne brødre drept i Libya på grunn av deres tro

To kristne brødre fra Egypt er henrettet i Libya.

De to ble tatt til fange av islamister, skutt og drept i ørkenen i den vestlige delen av Libya. Flere titalls koptiske kristne skal være fanget i Libya, og har ingen mulighet til å komme seg ut.

Det er International Christian Concern som melder dette lørdag kveld.

Etter mer enn en uke i intens spenning fikk Sabry Bakhit den telefonen han hadde fryktet aller mest. De døde kroppene til hans to brødre, Wasfy og Fahmy, var blitt funnet. Dette er de to siste av et økende antall koptiske kristne fra Egypt som har mistet livet i hendene på militante islamister fra IS som opererer i Libya.

Wasfy Bakhit Gad Mikhail (37), gift, men uten barn og hans bror Sabry (31), gift og far til en sønn, hadde forlatt sine familier i Sohag og reist til Libya for to år siden for å søke arbeid, men klarte ikke å finne noe utkomme for deres familier. Deres yngre bror, Famhy (27) også han gift, men barnløs, dro til Libya for et år og seks måneder siden for å slå seg i lag med sine brødre.

De tre brødrene har levd i et hus sammen med andre slektninger i området rundt Abu Shaalh i Misrata. Som mange andre koptere har de arbeidet innen bygningsbransjen. 6. november dro Wasfy og Fahmy ut på et oppdrag. Siden har ingen sett dem, før deres kropper ble funnet ute i den libyske ørkenen. De to var kristne og mange møtte frem i begravelsen.

Presten deres, fader Suleiman Botros, sier i en kommentar at de to brødrene ble drept ene og alene fordi de var kristne, og ikke ville fornekte troen på Jesus.

Hvem var Eberhard Arnold, del 2

Her er andre del av artikkelserien om Eberhard Arnold (bildet):

I en artikkel har Eberhard Arnold selv beskrevet denne tiden av studier og søken etter sannheten, og en retning for livet:

'Jeg vil gjerne fortelle om min egen søken. En gruppe med unge mennesker samlet seg ofte rundt meg, og jeg forsøkte gjennom bibelstudier å lede mennesker til Jesus. Men etter en stund var ikke dette nok. Jeg fant meg selv i en svært vanskelig situasjon, og var djupt ulykkelig. Jeg begynte å gjenkjenne behovene til menneskene på en djupere måte: behovene til deres kropper og sjeler, deres materielle og sosiale behov; jeg så deres menneskelighet, utnyttelse, hvordan de ble slaver. Jeg så den enorme makten som mammon har, disharmonien, hatet, volden, og jeg så støvleavtrykket fra undertrykkeren på nakken til de undertrykte. Hvis en person ikke har erfart disse tingene, ville han vel tro at disse ordene er overdrivelser - men dette er fakta.

Så, i årene 1913 til 1917, forsøkte jeg etter en djupere forståelse av sannheten. Det var en smertefull prosess. Jeg gjenkjente mer og mer at et personlig engasjement for folks sjeler var ikke alt det Jesus ba om - at det ikke fullt ut uttrykte Guds vesen. Jeg følte det slik at jeg ikke oppfylte Guds vilje ved å nærme meg mennesker med en rent personlig kristendom, slik at de, som meg selv, fant frem til denne personlige kristendommen. Det utspant seg en hard kamp disse fire årene. Jeg søkte ikke bare i de gamle skriftene, i Bergprekenen og andre skriftsteder, men jeg ønsket også å kjenne til livet i arbeiderklassen - den undertrykte menneskeheten i den nåværende sosiale orden - for å ta del i deres liv. Jeg ønsket å finne en måte som korresponderte med livet til Frans av Assisi, og til profetenes.

Rett for utbruddet av krigen (1.verdenskrig), skrev jeg til en venn om at det ikke kunne fortsette slik. Min interesse handlet om individer, jeg preket evangeliet, og jeg prøvde på denne måten å følge Jesus. Men jeg måtte forsøke å finne en måte hvor jeg faktisk tjente menneskeheten; jeg ønsket å hengi meg selv til å etablere en synlig realitet ved hvilken mennesker kunne erkjente årsaken til at Jesus døde.

(fortsettes)

De 40 dagene før jul: Dag 13

I morgen tar vi fatt på et nytt Kirkeår, og dermed også på nye tekster, både lese- og prekentekster. Fra og med søndag er det tekstene for tredje rekke som gjelder.                        

Du finner en oversikt over disse bakerst i Bibelen din, om du da ikke vil investere i en egen bok som Verbum har utgitt, hvor tekstene er gjengitt i sin helhet. Det er veldig praktisk. Du finner den både i liten og stor format, og er absolutt verdt investeringen!

I forbindelse med gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet leser vi alltid kommende søndagens tekster. Så er med bedre forberedt på det som det prekes over på Herrens dag, om man tilhører en forsamling hvor man har en slik praksis.

Som ung kristen syntes jeg ikke noe om det. Jeg synes det ble så begrensende. Etter å ha vært med i frimenigheter i mange år, hvor det ikke var noen særlig plan, eller ingen plan i det hele tatt for hvilke tekster man leste eller preket over, synes jeg motsatt. Jeg har funnet at når man overlater dette til 'Åndens ledelse' som det så fint heter, så blir det veldig snevert. Da prekes det stort sett over de tekstene man kjenner og kanskje over de temaene man er interessert i og behersker.

Kirkeårets tekster - og nå da vi har tre rekker av dem også - gir en veldig spennvidde. Man oppholder seg stadig i tekster fra evangeliene, så man har Jesus i sentrum, og man stifter bekjentskap med tekster fra Det gamle testamente man kanskje ikke ville ha lest i det hele tatt.

Personlig kjenner jeg en slik berikelse ved det. Vi blir sittende i Kristi himmelfartskapellet når tekstene fra Det gamle testamente og fra brevene leses, men vi reiser oss og blir stående når tekstene fra de hellige evangeliene leses. I ærbødighet. Ikke slik å forstå at ikke de to første tekstene er viktige, nei, det er for å understreke at det er noe helt spesielt med evangeliene. I de kommer vi Jesus aller nærmest.

Et tips: La det nye kirkeåret bli et nytt møte med evangeliene.

Pavens hoffpredikant: Forkynn rettferdighet av tro!

Det vakte sterke reaksjoner da det ble kjent at pavens egen hoffpredikant, Raniero Cantalamessa (bildet), var invitert til Hedmarktoppen i sommer. Etter besøket var stormen blitt til et mild bris. Det han sa vakte ikke noen særlig debatt i ettertid. Det viste seg å være god pinseforkynnelse!

Nå har den samme Cantalamessa talt i anglikanernes høyborg, Westminister Abby, og kom der med en mildt sagt oppsiktsvekkende uttalelse:

'Rettferdighet av tro bør forkynnes av hele kirken - og med mer styrke enn noen gang før'.

Dette var jo selve kampropet under Reformasjonen. Nå omfavner pavens hoffpredikant den bibelske rettferdiggjørelseslæren, i følge den anerkjente kristne nettavisen Christian Today. Hør bare:

'Og ikke bare i motsetning til gode gjerninger - den saken er allerede avgjort - men i motsetning til de som i dag hevder at de kan frelse seg selv med deres vitenskap, teknologi, eller menneskeskapte åndelighet, uten et behov for en Frelser utenfor menneskeheten. I motsetning til selvrettferdighet! Jeg er overbevist om at det er slik Martin Luther og Thomas Cramner ville ha prekt rettferdighet ved tro, dersom de var i live i dag'.

I 2017 er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine nå så berømte 95 teser mot Den romersk-katolske avlatshandelen. Nå går pavens hoffpredikant ut og hyller Reformasjonen. Det er sannelig interessante ting som skjer under pave Frans I.

De 40 dagene før jul: Dag 12

I går feiret våre amerikanske venner 'Thanksgiving'. I dag smeller de til med 'Black Friday' eller 'svartefredagen'. Den store kjøpefesten.

Vårt lokale kjøpesenter - det største mellom Oslo og Trondheim - åpner sine dører klokken 07.00 i dag. Da serverer de frokost. Så kan man bruke hele dagen og vel så det til å handle til den store gullmedaljen. Alt hva du lyster.

Jeg må si jeg liker 'thanksgiving' best. Ikke minst historien bak. Om Pilegrimene som ankom Amerika i år 1620. De møtte en brutal virkelighet som de var veldig uforberedt på. Omlag halvparten av dem døde det første året. Så fikk de den første innhøstingen av korn. Og bestemte seg for at de ville feire med takksigelse!

Om det er slik at vi absolutt må innføre disse amerikanske skikkene så er jeg ikke så overvettes glad i noen av dem som er lansert de siste årene her i Norge, men om vi nå absolutt må ta en av dem, så blir det 'Thanksgiving' på meg. Skjønt vi har jo allerede 'Høsttakkefesten'. Kanskje vi skulle finne fram den igjen?

For vi har da virkelig mye å takke Herren for av alle de goder vi har fått.

Men 'svartefredagen' kan amerikanerne få ha for seg selv! Det er synd vi kaster oss på denne kjøpefesten, som om vi ikke allerede har kjøpt nok. Er det virkelig enda flere ting vi trenger? Enda flere 'duppedingser'? Hvor mange klær trenger man for å bli lykkelig? Eller stekepanner? Eller ...?

Sannsynligvis trenger vi ingen ting.

Jeg synes det er koselig med pakker under juletreet. Det blir jeg ikke for gammel for. Men ikke for enhver pris! Det enkle er ofte det beste. Og jeg vil absolutt ikke være med på kjøpefesten.

Faktisk har jeg djup respekt for noe Jesus sa:

'Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon'. (Matt 6,24)

Og med Mammon mente han Pengeguden, det vil si penger, eiendom og formue. Og når Jesus snakket slik som dette snakket Han om Mammon som en personifisert makt.

Og det er det virkelig. Mammon er en demon. Om den får grep om oss.

Hva har jeg å takke for som jeg ikke kan kjøpe for penger? Samler jeg skatter her på jorden, eller investerer jeg i det himmelske?

Hvem var Eberhardt Arnold? Del 1

Denne uka - nærmere bestemt på søndag - var det 80 år siden teologen, filosofen og kommunitetsgrunnleggeren Eberhard Arnold (bildet) døde. Han er en av de som har påvirket min egen teologiske tenkning og ståsted mest.

I denne artikkelserien skal jeg forsøke å tegne et bilde av ham. La oss begynne med dette nokså beskrivende sitatet fra ham selv:

'Det ble tydelig for oss at det første kristne fellesskapet i Jerusalem var mer enn en historisk hendelse: det var her at Bergprekenen ble levende. Vi så at det var mer nødvendig enn noensinne å frasi seg de siste sporene av privilegier og rettigheter og la oss selv bli vunnet for denne veien av total kjærlighet: den kjærligheten som vil øse seg selv ut over landet med hjelp av åndepustet av Den Hellige Ånd;den kjærlighet som er født ut av det første århundres menighetsfellesskap'.

I dag er ikke så mange som vet noe om Eberhard Arnold (1883-1935). Hans navn trekkes sjeldent fram i noen sammenheng. Dessverre, for Eberhard Arnold er virkelig en stemme å lytte til i et samfunn så gjennomsyret av materialisme og militarisme og selvsentrering som vårt. Ja, ikke bare er samfunnet besmittet av disse tingene, men store deler av kristenheten er også blitt sekularisert. Den bibelske substansen er forvitret, og man er opptatt av å bruke sin demokratiske stemme til å bestemme hva slags teologi som gjelder for vår tid.

Men i sin samtid var Eberhard Arnold en stemme mange lyttet til. Han var en svært etterspurt taler, foreleser og forlagsmann. Både mens han studerte og selv etter studiene i Breslau, Halle og Erlangen (hvor han mottok sin doktorgrad i 1909), var han aktivt med i en student-vekkelse som berørte disse byene og han ble sekretær for den kristne studentunionen i Tyskland. I 1916 ble han direktør for forlagshuset Furche i Berlin, og dermed også redaktør for deres månedlige magasin.

Lik tusenvis av unge tyskere på 1920-tallet var Eberhard og hans kone Emmy desillusjonert over hvordan institusjonene hadde sviktet når det gjaldt - ikke minst kirkene - med å gi svar på samfunnets problemer de den turbulente siden etter 1.verdenskrig. I deres søken ble de influert av den tyske ungdomsbevegelsen - som Eberhard var en kjent leder for på nasjonalt plan, den tyske pastor Johann Christoph Blumhardt, hans sønn Christop Friedrich, 1600-tallets anabaptister, men mest betydningsfullt, den tidlige kristne kirken.

(fortsettes)

16 åring fra Sentral-Asia ble befridd fra sine mareritt når en evangelist ba for ham

Av sikkerhetsmessige årsaker kan jeg bare si at historien jeg nå skal fortelle deg har skjedd i et land i Sentral-Asia, ikke hvilket av disse landene det skjedde i. Den gir oss likevel et godt innblikk i forholdene til våre kristne trossøsken der:

Nursultan er evangelist i Sentral-Asia. Her er hans historie:

Før forfølgelsene tok til hadde vi opptil 500 personer i menigheten. Nå har mange forlatt oss. Vi er kanskje 60 stykker igjen. Mange vil gjerne komme til møtene våre, men de er redde.

Forsamlingen er ikke registrert så vi møtes i mindre grupper i hemmelighet - i hjem, på markedsplasser, mathaller og ute i naturen. Vi bytter tid og sted etter hver samling. Iblant har vi også bønnemøter om natten. En av brødrene har en bil. Han pleier å skysse barna ut i naturen og ha samlinger med dem der.

For en tid siden lot vi fire personer fra en annen by overnatte hos oss. Det var tre kvinner og en gutt. Jeg benyttet anledningen og fortalte dem om Jesus og de tok imot med åpne hjerter.

Når jeg fortalte at det var feil å gå til okkulte spåkvinner begynte den 16 år gamle gutten å riste kraftig. Han falt ned på gulvet og vred seg slik at hans mor trodde han skulle dø. Selv var jeg redd for at han skulle begynne å skrike og vekke våre naboer. Jeg la hånden på hodet hans og begynte å be. Etter en stund roet han seg ned og ba om et glass vann.

Så fortalte han at så fort han sovnet om kvelden bruker en mørk mann å komme og angripe ham. Hele familien var redd for dette, men jeg forklarte for moren at Jesus kunne befri dem fra denne frykten. Jeg fikk ble med mor som omvendte seg og denne natten sov alle godt. Nå vil familien at jeg skal komme til byen der de bor. Hele slekten deres bor der og trenger befrielse.

Når jeg selv ble kristen for lenge siden ble jeg mishandlet av en gruppe eldre muslimer i moskeen. Nå har flere av dem kommet og bedt meg om tilgivelse, og jeg har tilgitt dem'.

Historien er oversatt fra Ljus i Öster/November 2015

La oss huske denne evangelisten i våre forbønner.

De 40 dagene før jul: Dag 11

Hva er det mest dyrebare du har fått del i?

Det er ikke alltid det går som man har planlagt - eller håpet. Det hender noe går i stykker. Noe som var ment å vare.

Man synder.

Mot Gud og mot andre.

Av alt jeg har fått del i tror jeg ikke det finnes noe mer dyrebart - og sterkt - enn syndernes forlatelse. For meg blir det aldri noe selvsagt. Hvilken dyrebar gave den er. Mine synder kostet Frelserens liv.

Blant alle Guds herlige løfter er kanskje dette det herligste av dem alle:

''Dersom vi bekjenner våre synder, så er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett'. (1.Joh 1,9)

Mitt gudsbilde har endret seg med årene. Det har kanskje noe med modning å gjøre? I dag finner jeg stor trøst i lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen, og det var en stor opplevelse for meg når jeg kom til St.Petersburg første gangen og fikk se originalmaleriet i tsarens vinterpalass. Jeg måtte kjøpe med en plakat av bildet, som nå henger innrammet på hedersplassen i stua vår.

Det har skjedd noe med meg i møtet med dette bildet, hvor Rembrandt viser oss noe av ømheten hos faren, som omfavner sønnen. Denne siden ved Gud har gitt meg den trygghet jeg trenger.

Faren i Jesu lignelse løper den bortkomne sønnen i møte. Omfavner ham.

Det er den Gud jeg er blitt kjent med. Jesus har åpenbart Ham for meg.

Jesus kom jo for å vise oss hvem Far er. Han har vist oss Guds ømme Faderhjerte.

Har du erfart denne Guds ømhet før? Hans tilgivende kjærlighet? At Han løper deg i møte? Om ikke, så er det en god anledning disse dagene før Kristi fødselsfest å be Den Hellige Ånd om å vise deg dette og la deg erfare det.

Lina Sandell har skrevet om Guds ømme farshjerte. Her er første og siste verset:

Du ömma fadershjärta, som vakar över mig,
O, kunde rätt jag älska och rätt lovsjunga dig!
Du varnar mig så troget för alla dolda garn
Och gömmer under vingen ditt lätt försagda barn.

Ditt fadershjärta brister utav förbarmande,
Du ser, vadhelst mig felar, du känner allt mitt ve.
Om natten och om dagen ditt öga öppet står,
Och fadershanden räcker, så vitt som himlen går.

Laodikea-tiden - en tid ikke ulik vår egen, del 2

Her er andre og siste del av historien til Abraham Blosser. Tiden han levde på er ikke så ulik vår. Vi står overfor de samme utfordringene, selv om vi lever 120 år etter hans død:

Satan har fått bekjennende kristne til å tro at de ikke lenger trenger å holde tilbake. De trenger ikke lenger å dempe kjødets begjær, men at vi er fri til å løpe sammen med mengden, og rive til oss alt vi kan få tak i av denne verdens ting, samtidig som vi beholder vårt gode rykte i Kristus. Man korsfester ikke lenger kjødet, man lever ikke lenger adskilt fra verden, slik man levde i Fildadelfia-tiden. Og fordi de har gitt seg selv frie tøyler, så gjør de sine jordiske bo så komfortable, og pynter dem med alskens ornamenter, så vakre som de bare kan få dem. Dette gjør de fordi deres sinn har koblet seg fra Giveren av gavene, og de er blitt lunkne og late. Selvsagt går de i kirken. De ber høyt, og de gir mye penger, men de gjør det for å bli sett og hørt av menneskene. De kler seg i siste mote og bygger enorme, kostbare kirker, men de tilber forgjeves. De har slakket av. De har splittet seg opp i mange sekter og fellesskap, hvert av dem åpner seg for kjødet på den ene eller den andre måten, slik at alle finner rom i kirken til å leve akkurat slik det passer dem.

Man feirer åpen nattverd, noe vår Herre aldri gjorde eller lærte. Det er satan som har forårsaket dette under dekke av kristen kjærlighet, og drar nå alt ned på verdens nivå. Satan kommer ikke bare som en brølende løve, men med Bibelen i hånden, som en lysets engel, og får alle til å tro at alt er bare bra og at denne progressive, stolte og verdslige kristendommen er den mest opplyste verden noensinne har sett. Det er mye mer høylydt forkynnelse og bønn enn noensinne tidligere, alt sammen styrker påstanden om 'vi er rike, og mangler ingen ting'.

I denne lille boken, beskriver Abraham Blosser, hva Herren gjør med kristne fra Laodikea:

'Han spytter dem ut av sin munn. Det foregår ikke som en murer som legger til side murstein for å bruke dem igjen senere. Det Han spytter ut, tar Han ikke tilbake. Slik er det med Gud'.

'Menneskesønnens komme,' sier Abraham Blosser, 'vil bli som lynet, plutselig og uten advarsel. Som det var på Nohas tid, slik vil det være når Han kommer igjen. Rett før vannflommen synes alt å være veldig bra, en tid av framgang og verdslig glede. Det er grunnen til at ingen hørte på Noah. Det samme skjedde før ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Folk kunne ikke tro at ødeleggelsen kunne komme så plutselig over dem. Det samme skjedde også rett før ødeleggelsen av Jerusalem, selv om mange profetier hadde blitt oppfylt og mange allerede hadde mistet sine liv'.

Med ærlige ord har Abraham Blosser advart oss, generasjonene som fulgte ham, at de ikke må sovne i all velstanden og det lettvinte liv. Ikke bli fanget av det som ikke er så viktig, slik at vi kan ønske Jesus velkommen når Han kommer. Men hans lille bok er noe langt mer enn en advarsel. Den ender med et budskap om at Guds løfter holder for de som gjør godt og er blant overvinnerne.

Det er snart 120 år siden Abraham Blosser døde og hans skrivearbeid og forlagsvirksomhet i Shenandoah dalen opphørte. Barnebarna hans solgte trykkerimaskinene. Det finnes ikke noen erindring om hans kyr, hans hester eller hans kyllinger - eller noen av naboens husdyr. Hvem vet, eller bryr seg om hva folk fikk for grisene sine for 120 år siden? Men det Abraham Blosser levde for, og det han gjorde, taler fremdeles til oss i dag. Han levde for evigheten, ikke for dagen i dag, og på den måten lever han som en våkende pilegrim også i vår tid.

Jeg fant tilbake til Jesus

Nylig leste jeg et vitnesbyrd fra Burra Isle på Shetland, om en kvinne som var kommet til tro på Jesus. Jeg ble så grepet av hva jeg leste at jeg bestemte meg for å oversette det til norsk. Jeg tror flere av bloggens lesere vil glede seg over dette:

'Jeg vokste opp i et kristent hjem. Da jeg var 13 år gammel døde min mor og i stedet for å vende meg til Gud for trøst og veiledning ble jeg sint og vendte meg vekk fra Ham.

Faren min var alkoholiker så livet mitt var ganske tøft en periode. Jeg var forvirret og følte meg helt fortapt, og gjorde noen dårlige valg, men overlevde så godt jeg kunne.

For omtrent to år siden så snakket jeg med min datter. Jeg kan ikke huske hva vi snakket om, men plutselig sa hun: Du har oppdratt meg til å tilgi. Så nå må du legge ting bak deg og komme deg videre.

Jeg var sjokkert over hvor langt unna Gud jeg var kommet og jeg visste i samme øyeblikk at jeg måtte vende tilbake til Gud, og min søken begynte.

Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle vende meg, men så en dag introduserte Gud meg for en liten dame som heter Margaret Sinclair. Jeg forsøkte å selge henne noen produkter som kalles Avon, men hun forklarte at hun ikke kunne bruke dem på grunn av at de inneholdt parfyme. Jeg ble invitert inn på tea, men fordi jeg fremdeles hadde en jobb å gjøre måtte jeg takke nei. 

Men jeg ble dratt mot henne og neste gang Margaret inviterte meg inn for en kopp tea så takket jeg ja. Jeg visste at det var vendepunktet for meg.

Der fikk jeg svar på alle spørsmålene mine. Vi snakket om Gud, Jesus, religion, tilgivelse og mye, mye mer til den sene kvelden. Hun forsikret meg om at Gud fremdeles elsket meg like mye som Han alltid hadde gjort, og om jeg ville ønske Ham velkommen i mitt hjerte som min Frelser så ville Han ta imot meg. Vi ba sammen. Jeg gikk derfra med en vakker Bibel og et hjerte fylt av kjærlighet og håp. 

Den natten ba jeg Jesus komme inn i hjertet mitt. Det var den 7.mai 2014.

Fra da av har Margaret, Dorothy, Harry, Gwyn og Jim hjulpet meg videre i dette vakre nye livet fullt av herlighet.

Bertha Brogan, Mossbank.

Bertha ble døpt 26.oktober i Burra Isle Baptist Church (bildet).

De 40 dagene før jul. Dag: 10

Forutsigbarhet er bra på mange måter. Det skaper ro og rytme i livet. Som vi trenger. For manges vedkommende er hverdagene så travle, at man man kommer ut av den gode rytmen.

Men har man med Gud å gjøre må man være forberedt på det uventede.

Nå skjer det ikke tilfeldig det som har med Gud å gjøre. Alt Han gjør er nøye planlagt. Men når det gjelder oss så skjer Guds inngripen alltid brått.

Jeg har tenkt mye på det som skjedde på pinsefestens dag i Jerusalem:

'Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og fylte hele huset der de satt...' (Apgj 2,2. Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Det er ikke mulig å sette Gud i noen boks. Han sprenger alle rammer. River løs alle fortøyninger.

Derfor må vi rydde rom for det uventede. Det som snur opp ned på en situasjon. Det som skaper en åpning for et mirakel.

Er dagene før Kristi fødselsfest så tettpakkede av program at jeg ikke har plass for uventede ting? Som at Gud griper inn og snur opp ned på agendaen min og livet mitt? Passer det?

De 40 dagene før jul: Dag 9

Det er viktig å ta hensyn. Vi befinner oss alle i ulike årstider av våre liv, og Herren behandler oss ulikt. Ja, Han gjør faktisk det, men det er ikke det samme som at Han gjør forskjell på folk. For det gjør Han ikke.

Men vi har alle ulike behov, og vi har alle ulike lekser å lære. Til forskjellige tider.

Men i alt dette som skjer: la oss hjelpe hverandre på veien hjem! For målet vårt er det samme: himmelen!

I 1.Mosebok finnes det en vakker historie. Om Jakob som ble tvunget til å gå sakte for barnas og buskapens skyld.

La meg friske litt opp i bibelhistorien: Når Jakob en dag forlot Labans hjem for å dra til sin far Isak i Kanaans land (se 1.Mos 31,18) tar han ikke strake veien hjem. Han stanser også på ulike steder på hjemveien. Bibelen forteller oss ikke hvorfor han ikke skyndte seg hjem til faren. Men det er tydelig at Jakob ikke hadde det travelt. Når Jakob arbeidet sammen med broren til sin mor hadde han det heller ikke travelt. Først så tilbød han seg å arbeide syv år for å få sin hustru og deretter arbeidet han ytterligere syv år for henne. Snakk om kjærlighet! Og tålmodighet! Broren til moren var en skikkelig Laban! Men ikke nok med det, etter å ha arbeidet 14 år, så tilbød han seg å arbeide seks år til for å få lønn. Så Jakob hadde det ikke travelt.

Det kjennetegner de som har lært Herren å kjenne. Bibelen sier nemlig: 'Den som tror, har ingen hast'. (Jes 28,16)

Det er ikke slik at det vi gjør raskt nødvendigvis holder i lengden. Hør bare hva Ord 20,21 forteller oss:

'En arv en river til seg for tidlig, gir ingen velsignelse til slutt'.

Men tilbake til Jakob. Her er det jeg er ute etter:

'Vil ikke min herre dra i forveien for sin tjener? Så kan jeg følge sakte etter, med en fart som passer for buskapen og barna til jeg er framme hos seg i Se'ir'. (1.Mos 33,14)

Det er å ta hensyn!

Ikke alle går like fort. Ikke alle skal gå fort. Kan jeg gå i et tempo som gjør at det passer den som går ved siden av meg? Slik at han eller hun henger med?

'Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre seg til dommer over hans tanker'. (Rom 14,1)

'Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp'. (Rom 15,1-2)

På hvilken måte kan jeg leve dette ut i praksis i mitt liv den niende dagen i de 40 dagene før Kristi fødselsfest?

Belgias sjefrabbiner: Jødene har ingen fremtid i Europa

For første gang siden 2.verdenskrig var synagogene i Belgias hovedstad Brussel stengt på sabbaten. Sjefrabbineren i Brussel, Avraham Gigi, sier nå rett ut at jødene har ingen framtid i Europa.

Så spent er situasjonen, ikke bare i Belgia, men i Frankrike.

Til den israelske radiokanalen 103 FN, sier Avraham Gigi, at Belgias hovedstad nærmest har vært helt stengt de siste tre dagene.

'Det er en følelse av frykt i gatene, belgierne forstår at også de er målskive for terroristene. Jødene ber nå i sine hjem, i motsetning til i synagogen, og noen av dem planlegger å emigrere', forteller sjefrabbineren til den israelske radiokanalen.

Han forteller at enkelte jøder også kommer sammen i hjemmene for å be.

I følge Avraham Gigi skal det finnes ca 50.000 jøder i Belgia. 25.000 av dem bor i Brussel, 18.000 i Antwerpen og resten rundt om på mindre steder i Belgia. Enkelte av dem reiser nå til Canada og USA, men flere reiser også til Israel.

'De forstår at det er ingen fremtid for jødene i Europa'.

Hva Frankrike angår har landet den største jødiske befolkningen i verden med 478.000 innbyggere. Nå rømmer de landet. Ikke siden staten Israels gjenopprettelse i 1948 har man opplevd at så mange jøder har forlatt Frankrike til fordel for Israel som nå. Det er ventet at så mange som 15.000 jøder vil emigrere i år.

Billedtekst: Belgisk politi har fått klar beskjed om å passe på landets jødiske befolkning. Foto: Times of Israel.

Laodikea-tiden - en tid ikke ulik vår egen, del 1

Ingen tid i verdenshistorien er så lik den første kristne tiden som vår. Det er bare å nevne stikkord som materialisme, nytelsessyke, og ikke minst den massive forfølgelsen av kristne.

Jeg har valgt å oversette en artikkel av Peter Hoover, som bloggens lesere har skiftet bekjentskap med en rekke ganger. Han er leder for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Tasmania, Australia. Jeg tror at mange som leser dette vil se hvor tidsaktuelt det er:

'Lik sine mennonite-naboer og venner holdt, Abraham Blosser, melkekyr, noen hester, høner, og noen få griser, på gården sin nærmere fire kilometer nord for Bridgewater. Vi befinner oss rundt 1870-1880 årene. Men ulikt mange av sine medsøsken i troen i Shenandoah dalen, dreide ikke Abraham Blosser's tanker seg kun om ting relatert til gårdsbruket. Selv om enkelte nok mente at Blosser befant seg 'på en sky et eller annet sted der oppe', viste han ingen interesse for å snakke om priser på svin når Herrens dag nærmet seg.

I stedet satte Abraham Blosser sine tanker ned på papiret. Han ba mye. Det var alvorlige tanker som opptok ham, og jo mer han leste og hørte, jo mer kjente han på viktigheten av å advare de rundt seg om farene som lå foran dem. I et lite skur nedenfor gårdsbygningene satte han opp et lite trykkeri. Han engasjerte en ung mann fra byen, David Taylor, som typograf og fra begynnelsen av året 1881 begynte han å publisere en liten avis han kalte 'The Watchful Pilgrim'. I den første utgaven beskrev han avisen som 'hengitt til interessen for Mennonite-kirken, til utleggelsen av evangeliets sannheter, og til utbredelsen av praktisk gudfryktighet blant alle samfunnslag'.

Abraham Blosser gav ut nytrykk, og oversatte til engelsk, en rekke med eldre skrifter som han trodde naboene i i Shenandoah dalen ville ha nytte av. Men han skrev også en stor mengde artikler selv. Sammen med min fars bøker og artikler som jeg tok med meg fra Canada, for en måned siden, fant jeg et lite skrift av ham med tittelen: 'Die Sieben Gemeinden in Asien' (De syv menighetene i Asia). Dette er historien om Jesu menighet fra begynnelsen og helt frem til Abraham Blosser's levetid. I de syv menighetene i Asia så han ulike stadier i den kristne kirke, som konkluderer med  Laodikea-tiden, som han trodde, uten tvil passet på hans egen tid. Han beskrev denne tiden slik:

'Laodikea-tiden tok til når kristne ikke lenger ble forfulgt. Når vi ikke lenger behøver å møtes i huler eller på hemmelige steder, men når vi alle kan møtes for å tilbe Gud og lese våre Bibler når og hvor vi måtte ønske. Og hvor rike vi er på alle ting! Ikke bare med alle livsnødvendigheter, men langt mer. Vi er omgitt av luksus, og på toppen av det har vi musikkinstrumenter og all slags underholdning slik at vi slipper å kjede oss, mens Biblene våre samler støv i bokhylla. 

Vi lever i en tid som ingen av oss har sett før, en tid for alle slags vidunderlige oppdagelser. Med stor fart kan vi nå reise fra et sted til det neste, fra et land til et annet. Alt det hjertet lyster synes vi å kunne oppnå. Og i følge verdens vise har denne tiden med fremgang og utvikling bare så vidt begynt! Filosofer, kjemikere, vitenskapsmenn og andre velutdannede gjør nye oppdagelser hver dag. Alt ligger til rette for vitenskapelig framgang og vil gjøre det enda lettere å tjene penger. Men gjennom alt dette tar Laodikea-ånden mer og mer overhånd:

'Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød ...'

(fortsettes)

To kristne familier druknet i Egeerhavet

Tirsdag i forrige uke druknet syv assyrisk-kristne i Egeerhavet underveis til Hellas.

De to familiene kom fra byen Qaraqosh i Syria, som sommeren 2014 ble inntatt av terrorgruppen IS. Denne byen har hatt en altoverveiende kristen befolkning.

Fire av de druknede var barn:

Stephen Marzena Marogeh
Silvana Sami Marogeh (hustru)
Angie Marogeh (datter)
Mark Marogeh (sønn)
Samah Sami Maogeh  (Silvanas søster)
Haneem Salem Shasha (datter til Samah)
Marvin Salem (sønn)

Det kommer en dag da 'havet ga tilbake de døde som var i det...' (Åp 20,13)

La oss be for de etterlatte og alle deres venner, og for de som er på flukt.

De 40 dagene før jul. Dag 8

Det hender det blir altfor mange ord. Ord som gjør oss slitne. Ord som bebreider. Ord som legger nye byrder på oss. Ord som forkrøbler, som gir enda mer dårlig samvittighet.

Det hender det blir altfor mange ord. Ord som forklarer Gud, ord som forsøker å fange Ham og sette Han i en bås, og som gjør at mysteriet blir borte. Et system som ender i iskald rett-troenhet.

Med unntak av Bergprekenen og noen lignelser, er det forunderlig hvor få ord Jesus brukte. Likevel - Hans ord nådde menneskets hjerter. Og forvandlet liv. Det var legedom i dem.

Bibelen gir oss dette gode rådet:

'Vær ikke for snar med munnen, og la ikke hjertet forhaste seg når du vil tale et ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få. Med travelhet følger tankespinn, med dårers tale for mange ord'. (For 5,1-2)

New International Version oversetter dette slik: 'Vokt dine steg når du går til Guds hus. Kom nær for å lytte i stedet for å ofre en dåres offer ...' 

Noen ganger er det visdom i å holde munnen lukket. Det er mye vanskeligere å skrive kort, enn langt.

Det er interessant å lese om prekestolens historie. Den var opprinnelig en lesepult, men i renessansen og barokken fikk prekestolen en rik utforming og ble ofte det mest dominerende i kirkerommet. Mange talerstoler ble også utstyrt med en baldakin, og under rasjonalismen ble også prekestolen flyttet. Den ble plassert over alteret som uttrykk for at prekenen var overordnet alt annet.

Og prekenen ble et foredrag. Gjerne et kunstferdig stykke foredrag.

Mener jeg å undervurdere prekenens plass og betydning? Nei, men dens betydning kan overdrives. Særlig hvis den blir teoretisk, uten berøring med levd liv. Ord har en egen evne til å slå ihjel. De kan bli veldig pompøse, og når de heller ikke gir oss del i erfaringer til den som formidler den, står man ofte naken igjen.

Noen har svar på alt. Og de vet nøyaktig alt som vil skje ned til minste detalj. Om du spør dem. Og spør du ikke, forteller de deg det likevel!

Nå har jeg vært en kristen i 43 år. Jo, lenger jeg lever med Jesus jo mer forstår jeg at jeg ikke har forstått så mye. Eller for å sitere den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson:

'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud'.

Hvordan kan disse 40 dagene før jul bli en periode hvor jeg verdsetter taushet og finner frem til færre ord i møte med mennesker? Må jeg ha en mening om alt? Neppe.

James Ryle er død

Søndagskvelden avsluttes med en vemodig melding:

James Ryle (bildet) døde i dag. Han har slitt med hjertesvikt de siste årene.

James Ryle var en viktig person for grunnleggelsen av Promise Keepers Movement, som et av de første styremedlemmene og hadde en anerkjent profetisk tjeneste. I flere år var han knyttet til Vineyard bevegelsen, blant annet var han pastor for Vineyard menigheten i Boulder, Colorado. Det var i den forbindelse han skrev boken: 'The Hippo in the Garden' med undertittelen: 'Hearing the voice of God in the 21. century'. Den boken har betydd mye for meg, og er kanskje en av de beste jeg har lest når det gjelder å lære å lytte til Guds stemme. Boken er bibelsk sunn, morsomt skrevet og full av praktisk hjelp.

De siste årene arbeidet James Ryle med Truth Works Ministries, med utgangspunkt i Nashville, Tennessee. Dette er navnet på hans egen tjeneste, hvor han legger sterk vekt på undervisningen av Guds ord.

Du kan lese mer om ham her:

http://www.truthworks.org/

Her finner du undervisningsvideoer av ham:

https://www.google.no/search?q=Tennesee&rlz=1CATAAA_enNO609NO609&oq=Tennesee&aqs=chrome..69i57j0l5.3396j0j7&sourceid=chrome&es_sm=93&ie=UTF-8#q=James+Ryle&tbm=vid

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 7

Her er syvende og siste del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november, femte del tirsdag 17. november, sjette del torsdag 19.november:

Lederne talte mer enn en gang om noe som opptok dem mye: hvor øde og avskåret fra omverdenen kommunitetene deres lå. De snakket også om å danne nærmere forbindelser de moravianske brødrene. Mange mennesker, selv den russiske regjeringen, anser disse folkene (altså moravianerne) for å være mennoniter, men Johannes Waldner mener de har en eldre og nærmere forbindelse med oss. Jeg gikk ikke noe nærmere inn på dette men understreket at det viktigste av alt er å være sanne medlemmer av Kristi kropp.

I flere år holdt de troende i Radicheva kontakt med moravianerne i Sarepta, Brev fulle av kjærlighet gikk begge veier, men den store avstanden mellom dem gjorde det umulig å ha mye praktisk utveksling. Tidlig på 1800-tallet opplevde begge kommunitetene materiell framgang. I Radicheva økte antall troende raskt fra 200 til 300 til 400 medlemmer. Deres glaserte leirkrukker hadde et stort marked, og lær, jern, hatter, lin, og møbler forsynte forhandlere over hele Russland. Markene og husdyrbestanden blomstret til et punkt der de ikke kunne ta vare på alt selv, derfor plantet de 5000 frukttrær på områdets fellesareale. 

I 1818 kunne en offisiell representant for de russiske myndighetene offentliggjøre følgende:

'Husene tilhørende kommuniteten står langs en firkant, omringet av frukttrær, med en port ved hovedinngangen. De ser på seg selv som en familie. Bygningen hvor de bor og arbeider er laget av murstein og tilbygg av tre for hver etasje, men bygningen er ikke så høy. Det finnes flere små hus på eiendommen også. 

Takene på hovedbygningen er dekket av høy, og de har bygget korridorer på loftet med små rom, som er åpne på begge sider. Hvert av de gifte parene har et slikt rom. De har ingen ovner. I hvert rom er det en seng, et bord og to stoler. Ekteparene bruker dem bare for å sove eller for korte perioder ad gangen.

Det finnes også større rom hvor de som ikke er gift oppholder seg. Dette gjelder de som er 15 år og oppover. Her sover de og her hviler de. 12-15 ungdommer på hvert rom, to og to må dele seng. De eldre jentene har adskilte rom hvor de sover. I tillegg til soverommene er det god plass på loftet til å tørke klær. 

Livet til disse brødrene synes å være enkle og beskjedne. De har gode manerer, de er vennlige, ivrige etter å utføre sin plikt, gjestfrie og rede til å hjelpe hverandre. Rett før en fødsel tas mor med til et varmt rom. Der tar de hånd om barna sine til de er 18 måneder gamle. Kommuniteten har sine egne jordmødre. Når de er seks år gamle får barna sine egne rom, gutter i et, jenter i et annet. Foreldrene deres er sammen med dem i fritiden, og tar dem så til deres egne rom. De ugifte jentene er med på å re senger, mens guttene er ute på markene for å arbeide. Måltider begynner med bordbønn. Middagen serveres halv tolv, og etter middag er det en fritime. De spiser kveldsmat når natten faller på.

Om vinteren går de til sengs klokken 21.00, og kl.05.00 står de opp for å komme seg på arbeid. Om sommeren står de opp enda tidligere og arbeider senere. Gjester som besøker kommuniteten, er kommunitetens gjester, ikke den enkelte families gjester. De er hele brorskapets gjester, og det er i brorskapets navn de eldste viser sin gjestfrihet.'

På denne måten har kommuniteten i Radicheva hatt fremgang og levd i fred siden de slo seg ned her, de har æret Gud og tsaren og høstet beundring fra sine naboer. Markene deres er fruktbare og engene frodige. De driver frem kveg i stor skala, idet de bruker dyr fra Ungarn, og de driver med birøkt. De dyrker et stort mangfold av grønnsaker, og de lager mye håndarbeide som de selger. De lager også sleder, vogner, ploger, møller, spinnehjul, og farget lær for det åpne markedet, og selv om de lever enkelt, gjør de det godt.

I 1807 døde Josef Kleinsasser i fred, med Kristus og med sine brødre, mange mil og mange år unna sitt vakre og kjære hjem i St.Peter i Kaernten. Han etterlot seg ingen levende etterkommere og hans fjerde kone døde tre måneder senere. Men han etterlot seg en blomstrende kommunitet som lever videre i livene til tusenvis av etterkommerne fra Vishinsk langs Desna på 1770-tallet. Hans bror, Hans Kleinsasser, den første som ble valgt til Ordets tjener (pastor), i Kreuz i Romania, hadde en sønn og en sønnesønn som også het Hans. Den sønnens sønn, Samuel, kom til Sør-Dakota med sin hustru Sarah. Derfra flyttet de til Economy i Pennsylvania, hvor han døde. Men Samuel og Sarah hadde en stor familie som overlevde i Hutterite-kolonier i Canada, Nord- og Sør Dakota, Minnesota og Rocky Cape i Tasmania, Australia.

Billedtekst: En kunstner har sett for seg en mennonitisk kommunitet i Russland.

De 40 dagene før jul. Dag 7

En jødisk baby på flukt fra en despotisk regent og barnemorder. Foreldre og barn prisgitt en fremmed kultur og gjestfrihet i trengselstider. I denne situasjonen var det å vende tilbake til et land deres forfedre hadde flyktet fra, og som Gud med sterk hånd hadde ført dem ut fra.

Har du tenkt over det: vi tilber en jødisk flyktning  - det er Han som er Frelseren.

Jeg har tenkt mye på det i en tid hvor flyktningeskarene velter inn over Europa. Det var ikke rom for Ham og Hans fødende mor i Betlehem. De måtte finne provisorisk nattely i det som nok mest sannsynlig var en grotte, blant strå og halm. Jeg har tenkt akkurat på det i lys av Salme 91,1:

'Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige'.

Men mest av alt har jeg tenkt på ordene:

'Jeg var fremmed og dere tok ikke imot meg'.

Når disiplene spør om en forklaring på de ordene, var Jesu svar at det var fordi Han ikke ble gjenkjent 'som en av disse mine minste'.

Finner vi Ham nå? Gjenkjenner vi Ham nå? Tar vi da imot Ham?

Det er mennesker som betyr noe

'I et fellesskap eller kommunitet  bryr folk seg om hverandre og ikke bare for fellesskapet som noe abstrakt, som et hele, som en institusjon eller som en idealistisk vei måte å leve på.

Det er mennesker som betyr noe; å elske og ha omsorg for mennesker som er der, akkurat slik de er. 

Det er å bry seg om dem på en slik måte at de vokser i følge Guds plan, og dette gir mye liv. Og det handler ikke om å bry seg som noe kortvarig, men permanent. Fordi folk er bundet til hverandre, blir de som en familie, et folk, en flokk. 

Og dette folket er blitt kalt sammen til å være et tegn og et vitne, til å fullføre en spesiell oppgave som er deres spesielle gjerning, deres gave'.

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 20. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Be spesielt for Brussel og Belgia i kveld

Som mange av våre bedende venner vet har det vært - og er fremdels når dette skrives - full terroralarm i Brussel. Belgias statsminister sier åpenlyst til media at han frykter angrep flere steder i byen. Terrorberedskapen er på aller høyeste nivå.

Belgisk politi skal ha funnet våpen, eksplosiver og et kjemisk arsenal i en leilighet i bydelen Molenbeek. Mannen som eide leiligheten skal være arrestert. Dette kommer i tillegg til ryktene om at en av terroristene som står bak det blodige angrepet i Paris, skal befinne seg i den belgiske hovedstaden.

Våre bedende venner i Brussel - Brussel House of Prayer - har nettopp gått ut med en melding på sin Facebook side om at oppfordrer folk om å be hjemme. Det er vanskelig å ta seg frem i gatene i kveld på grunn av terrortrusselen. De ber bederne i Brussel om å avsette tid til å be for byen og for landet.

'Vi er vekterne på muren!'

De som kommer fram til bønnehuset vil be frem til midnatt.

Vi vil gjerne stå sammen med våre bedende venner i Brussel og i Belgia og oppfordrer norske bedere til å avsette tid til å be for den svært spente situasjonen i landet. La oss be spesielt om at politiet og sikkerhetstjenesten er i stand til å avsløre terroristene.

De ba om bedre vær og fikk bønnesvar

Sara og Andrew Harmsworth (bildet) er våre gode venner på Shetland. I mange år har de stått i forbønnens tjeneste. I dag leder Andrew 'Shetland Intercessor's Team' og i siste nr av bønnebrevet 'Shetland Prayer Link', skriver han om et bønnesvar som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere i dag.

Det handler om været og det er jo det vi snakker mest om, er det ikke?

'Forenet bønn forandrer situasjoner', skriver Andrew entusiastisk. Og legger til:

'Etter seks og en halv måned med kaldt, vått og dystert  vær i 2015, ble det sendt ut en epost til alle kirker og fellesskap på Shetland hvor vi ble bedt om å forene oss i bønn om bedre vær.

Nesten umiddelbart - pris Herren - fikk vi bønnesvar. Været bedret seg og det ble fint vær og det var vedvart helt frem til begynnelsen på november, når dette skrives. 14. august ble det publisert et leserbrev i The Shetland Times hvor det ble understreket at det gode været man nøt var et resultat av forent bønn. Leserbrevet ble avsluttet slik:

'Dette viser at forenet bønn i Jesu navn bringer resultater som velsigner alle - så la oss fortsette'. 

Det er godt å kunne rapportere at dette gode (uvanlig gode) været har ført til at gresset har vokst så godt, noe som har ført til velsignelse ikke minst for mange bøndene som ved juni-juli måned heller så for seg en marginal innhøsting.

Som Guds representanter på Shetland (og andre steder) er det en stor oppmuntring å se hvordan forenet bønn gir oss mirakler som taler høyere enn ord. Alle snakker om været - hver dag - så la oss være aktive i å proklamere hva Gud har gjort med været for oss som et svar på bønn.

'Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud. Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren'. (Salme 40,4)

Her er to vitnesbyrd:

Presidenten for Den nasjonale bondeorganisasjonen i Skottland: 'Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene når jeg ønsker velkommen 'the indian summer' som har festet taket på Shetland de siste ukene, og fra et bonde-perspektiv, så har det gitt oss svært mye arbeid å gjøre'.

Shetland Gardener: 'Dette er tredje gangen jeg må slå gresset på kort tid'.

Billedtekst: Sara og Andrew Harmsworth utenfor deres hjem ute på heia i Wester Quarff på Shetland. Bildet er tatt i forbindelse med bønnekonferansen 'Fire from the North' i 2005, hvor jeg var en av talerne. Det var så hyggelig å besøke disse to i deres hjem. (Foto: May Sissel Hansen)

De 40 dagene før jul. Dag 6

I år har May Sissel og jeg forsøkt oss som gulrot- og salatdyrkere. Det var ikke så vanskelig å drive frem salat, verre var det med gulerøttene. Vi hadde fått med oss at det var viktig å tynne, men vi forstod etter hvert at vi var altfor snille. Vi burde ha tynnet enda hardere enn vi gjorde. De gulerøttene som etterhvert kom opp av jorden, var ikke mye å skryte av. Det er tvilsomt om vi fortsetter eksperimentet neste år.

Men det er ikke bare i grønnsaksåkeren det trengs å tynnes. Slik er det også i vårt åndelige liv også. Egentlig er det mye vi har samlet på som ikke er verdt å ta vare på. Mye av det har ikke verdi i det hele tatt.

Jesus forteller oss noe om verdiløse ting:

'Dere skal ikke samle dere skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være'. (Matt 6,19-21)

Investerer jeg for himmelen? Det er bare mennesker jeg kan få med meg dit.

Hva må tynnes vekk i mitt liv for at jeg skal bære frukt - frukt som varer? For det er jo det som bringer ære til min Far. Dette handler jo ikke om synd som må fjernes, men om det gode vi ikke kan ta vare på, fordi Herren har noe bedre for oss. Det gode kan bli det aller bestes fiende. Det som var godt og nyttig tidligere, behøver slett ikke å bli det i den fasen jeg nå befinner meg i. Faktisk kan disse gode tingene ta så mye plass at de hindrer det som Gud har for meg nå å vokse fram.

Dette er vanskelig. Det er ofte smertefullt å kvitte seg med gode ting. Hemmeligheten er å takke for det som var, og så slippe tak i det. Den som prøver vi oppdage at dette ikke er lett. Men vi vokser på det, for kun det beste er godt når for en som er kongebarn! Derfor vil Gud det aler beste for oss i den åndelige årstiden vi befinner oss i. Det er årsaken til at vi må slippe tak i nest beste.

Vi må tynne. Det er noe vi selv må ta tak i.

Hva trenger jeg egentlig? Hva kan jeg kvitte meg med? Hva er overflødig? Jeg er kalt til å løpe 'og fullføre det løpet som ligger foran oss' (Hebr 12,1). Hva hindrer meg i å løpe med letthet? Hva er det som gjør denne løpetappen jeg nå står foran for tung?

Det jeg tynner i dag vil gi bedre frukt i morgen.

Sørstatsbaptister går sammen med Det internasjonale bønnehuset i Kansas City

Ronnie Floyd (bildet), president for Sørstatsbaptistene, er en av hovedtalerne på 'One Thing' konferansen i International House of Prayer i Kansas City, 28.-31. desember i år.

'One thing' er en ungdomskonferanse om bønn, som samler 20.000 ungdommer hvert år. Ved siden av store bønne- og lovsangsmøter får også ungdommene del i solid bibelundervisning. Blant talerne i år finner vi ved siden av Ronnie Floyd, Micke Bickle, som er grunnleggeren av Det internasjonale bønnehuset, Reinhard Bonnke, Francis Chan, Daniel Kolenda og Allen Hood. Blant lovsangerne finner vi navn som Misty Edwards, Steffany Gretzinger, Amanda Cook, bare for å nevne noen.

Men det vekker oppsikt at både presidenten for Sørstatsbaptistene og den høyt profilerte Francis Chan, også han sørstatsbaptist, deltar på denne i altoverveiende pinsekarismariske bønnekonferansen. Det ville vært umulig for noen år siden, men viser at noe er på gang hva angår enhet blant bibeltroende over hele verden. Og bønn knytter kristne sammen på tvers av skillelinjene.

Om konferansen sier Ronnie Floyd:

'Det finnes ikke en stor bevegelse av Gud noensinne som ikke har begynt med ekstraordinær bønn blant Guds folk. Tiden er nå kommet for at vi må komme sammen for Gud med en klarhet og med enighet, en synlig enhet og i ekstraordinær bønn for en ny stor vekkelse og for at verden skal nås for Kristus'.

La oss huske dette store arrangementet i våre forbønner.

De 40 dagene før jul. Dag 5

Søndagen som kommer kalles 'Kristi kongedag'. Den kalles også 'Domssøndagen', og er siste søndagen i Kirkeåret. For meg begynner ikke det nye året ved årsskiftet 2015/2016, men når vi tar fatt på det nye liturgiske året. Å leve med evangelietekstene, lære Jesus bedre å kjenne gjennom å følge Ham gjennom Hans fødsel, Hans gjerning, lidelse, død, oppstandelse og himmelfart, betyr mer og mer for meg etter hvert som årene går.

Ved et årsskifte er det vanlig med en vareopptelling. Også med hensyn til vårt åndelige liv er det sunt:

Hva har skjedd dette året? Har det vært noen utvikling av mitt åndelige liv? Noen modning? Hva har jeg lært? På hvilke områder har jeg endret meg? Hva slags spørsmål sitter jeg igjen med?

Tiden er inne for å finne frem penn og papir, sette seg ned og be Gud om å hjelpe deg til å kunne svare ærlig og sannferdig på disse og andre spørsmål som Den Hellige Ånd måtte minne deg på.

Notatene du gjør deg er ikke ment for offentligheten, men gjem dem i Bibelen din eller bruk en notatbok. Så kan du ta disse frem igjen ved neste årsskifte. Og se hva som har skjedd.

En ting jeg har lært gjennom årenes løp er dette:

Hvor stanser Den Hellige Ånd i mitt liv akkurat nå? Våger du å stanse i den begrensningen som det innebærer? Det er ikke alt jeg må. Det er ikke alt Gud har kalt meg til. Den vanskeligste leksen jeg har lært - eller holder på å lære - er å gi slipp på ting og overlate dem i Guds hender. Det er mye vanskeligere enn mange av oss tror. Kanskje jeg ikke skal ha så mange prosjekter - heller ikke hva mitt åndelige liv angår - i 2016. Men stanse opp og være til stede i livet der Gud holder på å gjøre noe i mitt liv akkurat nå.

Hvilken åndelige årstid befinner du deg i? Er det vinter i livet ditt? En tid hvor ting hviler i påvente av en vår. Bli der. Så lenge vinteren tar.

Eller kanskje det er vår, sommer eller høst i ditt åndelige liv? Bli i den fasen du befinner deg. Så lenge Gud vil.

Det kan hende jeg kommer tilbake til Kristi kongedag senere. I morgen skal vi snakke om behovet for å tynne.

(fortsettes)

160 år gammel protestantisk kirke gjenåpnet i Tyrkia etter å ha ligget 60 år i ruiner

Her er dagens store gladmelding! Etter mer enn 60 år - bokstavelig talt bygd opp fra sine ruiner - har den 160 år gamle Mardin protstantiske kirke åpnet sine dører igjen!

Det er en av de eldste protestantiske menighetene i Midt-Østen som nå inviterer til gudstjenester i dette flotte kirkebygget. Denne assyrisk protestantiske menigheten i Tyrkia, er lokalisert i Artuku, som ligger i den sørøstlige provinsen Mardin.

Det er ikke mange medlemmene igjen, men de er trofaste. Pastoren i menigheten, Ender Peker, er veldig glad for at menigheten endelig kan åpne sine dører for gudstjenester og møter igjen. Flesteparten av de kristne på dette stedet emigrerte for drøyt 60 år siden. Det var ikke bare utfordrende og ødeleggende for menighetsfellesskapet, men det gjorde også at kirkebygget forfalt og ble etter hvert liggende i ruiner.

Det er faktisk tyrkiske myndigheter som har stått for restaureringen. De ser vel den historiske verdien i stedet. Kirken er reist omtrent samtidig som Christ Chuch i Gamlebyen i Jerusalem, som blir ansett å være den eldste protestantiske kirken i Midt-Østen. Det er omlag 22.000 assyriske kristne i Tyrkia. 18.000 av dem lever i Istanbul. Mardin var en gang et kjernested for disse med et stort antall assyrere, men de fleste er emigrert.

Neste gang du reiser til Tyrkia burde du kanskje tenke på om du skulle besøke denne menigheten og oppmuntre de troende der.

Foto: Assyrian International News Agency.

De 40 dagene før jul. Dag 4

Dagene våre går med hurtigtogsfart. Det er så mye vi skulle ha gjort. Det er så mye vi må rekke. Andpustne avslutter vi dagen, som er full av inntrykk. Av ting vi har lest, sett, hørt. Dessuten er det mye vi må planlegge. Kanskje legge planer allerede for neste år. Så er det telefonene vi skulle ha tatt, som vi ikke har hatt tid til. Og de vi skulle ha besøkt.

Slik går nå dag'an.

Var dette livet? Var det dette Jesus kjøpte oss fri med sitt dyrebare blod for? Er dette alt? Et heseblesende liv hvor man blir fremmed for seg selv?

Den 40 dagene før jul er for mange noen av de aller travleste. Men egentlig så innbyr de oss til å senke farten og begynne å sanse livet. Dette burde være dager for pause, refleksjon og hvile. For konsentrasjon. Dagene er der for å spise enklere, gå saktere, sette av tid.

I fjor ved disse tider tenkte du på at du skulle gjøre det. 'Aldri mer', sa du, både høyt og lavt. Du lovet deg selv at adventstiden i år skulle bli annerledes, men så er du på full fart inn i samme mønsteret som i fjor.

La deg møtes av ordet fra Salme 46,11:

'Hold opp! Kjenn at jeg er Gud'.

Nå - før alt blir virkelig travelt - stans! Spør deg selv: Er det dette du vil? Er det slik dagene skal være før du skal feire Kristi fødselsfest? Var dette meningen med adventstiden? Gir det mening at du er så travel?

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 6

Her er sjette del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november og femte del tirsdag 17. november:

Dagen etter hadde Andreas Wurtz ansvaret for kveldsmøtet. Han ga en ganske utilfredsstillende tale om tro. Etter møtet kom majoriteten av brødrene sammen på rommet vårt og vi fortsatte samtalen der vi slapp kvelden før. Deler av samtalen handlet om hvordan de praktisk styrte kommuniteten og om andre praktiske ting. De hadde et stort antall yrkesgrupper, og disse laget produkter av ypperste kvalitet. Alle medlemmene av kommuniteten kan mer enn et yrke, så de kommer aldri i knipe, om det ikke er bruk for et av disse yrkene en tid. Ta Johannes Waldner som eksempel, han er både snekker og vever, og Andreas Wurtz bonde, krukkemaker og gartner.

Dagen etter fikk jeg være med til søstrenes hus hvor alle tok imot meg med stor kjærlighet. Etter flere viktige samtaler, hvor vi snakket om den fulle overgivelsen av våre viljer til Kristus, stilte de mer trivielle spørsmål. En gammel mor snakket om hvor gamle våre ungdommer var når de gifter seg. En annen spurte om våre søstre hadde høye hæler. I det jeg skulle reise sa de gang på gang at jeg måtte hilse til søstrene i Sarepta. 

Etterpå besøkte jeg klesavdelingen. Husholderen kjøper inn lin, ull og tråd med penger fra felleskassen, mens en av søstrene hadde ansvaret med oppsyn med arbeidet. Denne søsteren hadde oversikt over hvor mange voksne og hvor mange gutter og jenter som trengte sokker, kjoler, skjorter og andre klær. Hun ser til at disse behovene blir møtt, og at noen tar seg av stopping og lapping der hvor det trengtes. Skredderen arbeider med henne. Når et medlem av kommuniteten trenger nye klær, sier man fra til husholderen og får det man trenger klart til bruk. Hvis noen klær trenger å stoppes eller lappes, blir det lagt til side og erstattet med et allerede lappet eller stoppet plagg. Pastoren bærer svarte klær mens de øvrige som regel er kledd i blått.

Mennene i Radicheva stusset ikke skjegget. De går med hatter og har blå snekkerbukser lik de russerne bærer, men med kroker og øyer i stedet for knapper. Verken menn eller kvinner bruker spenner, bånd, knapper eller noe de muligens kan klare seg uten. De begrenser seg til det som er absolutt nødvendig. Av samme grunn bruker de heller ikke sukker, kaffe, te, tobakk etc. Kvinnene bruker svart hodedekke, hvite sjal som brukes i kaldt vær, en vattert jakke, en kjole av vadmel med forkle av rent lin.

Før vi forlot dette bemerkelsesverdige stedet, spurte Johannes Waldner oss om vi ikke kunne bringe menigheten i Sarepta de mest djupfølte hilsener. Han gjentok gang på gang brorskapets takknemlighet for vårt besøk, og la til at de ville gjerne ha betalt utgiftene ved vår reise hvis de bare hadde hatt midler.

(fortsettes) 

Prest fra Betlehem gir trygt ly til kristne irakere i Jordan

Har du hørt om fader Khalil Jaar (bildet)? Det er et navn å merke seg!

Han er opprinnelig fra Betlehem, men er nå prest i den lille jordanske byen Marka, omlag 20 minutters kjøring fra sentrum av Amman. De som kjenner ham beskriver ham som en snill, stillferdig og ydmyk mann. Han er prest for hundrevis av kristne flyktninger og deres familier.

Han er prest for Hl.Maria kirken og her får barna skoleundervisning. Både kristne og muslimer er hjertelig velkommen til å delta. 500 familier fra Syria, Irak, ja, til og med jordanere med lav inntekt, blir tatt vare på av fader Khalil og hans medarbeidere. Flere av dem har måttet flykte fra IS, noen av dem er fra Mosul.

Kontoret til fader Khalil er overlesset med klær, møbler og leker. Alt sammen donasjoner som han gir videre til de trengende. Og de er det mange av. Faktisk bor det en familie her på kontoret til Khalil. Han gav gjerne fra seg plassen til noen som trengte den bedre enn ham selv. Kontor kan man jo ha alle steder. For tiden bor ni familier på eiendommen til Hl.Maria kirken, mens resten av familiene fader Khalil har ansvaret for, bor spredt rundt om i Marka. Fader Khalil har en prioritering: at barna deres skal få utdannelse. Men han vil ikke bare gi dem økonomisk støtte. De får med seg masse kjærlighet og han deler gjerne troen sin med dem.

Mange er de som ser Jesus i ham. La oss huske ham og det viktige arbeidet han driver  i våre forbønner.

De 40 dagene før jul. Dag 3

Gjentatte ganger i det fjerde evangeliet taler Jesus om seg selv og blir også omtalt av andre, som lyset. Som i Joh 8,12:

'Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys'.

Eller i 9,5: 'Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys'. 

I prologen til Evangeliet etter Johannes heter det:

'Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det ... Det sanne lys, som lyser for hvert menneske kom nå til verden'. (1,5 og v.9)

I Det gamle testamentes skrifter heter det:

'Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for?' (Salme 27,1)

'Solen skal ikke være ditt lys om dagen, måneskinnet skal ikke lyse for deg, men Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet'. (Jes 60,19)

Når biskopene kom sammen i Nikea i 325 kom de frem til en formulering for å uttrykke Kristi guddommelighet, og Hans enhet med Gud. En ny betegnelse - homoousios - ble skapt - av samme vesen som Faderen - for å uttrykke den uoppløselige enheten mellom Faderen og Sønnen. Den såkalte nikenske trosbekjennelsen, som fikk sin endelige formulering i Konstantinopel i 381, understreker at Kristus er uskapt og har eksistert fra evig tid slik som Faderen:

'Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen'.

Dette er den kristne bekjennelsen. Den sanne tro.

Da jeg var ung hadde jeg et godt nattesyn. Det har jeg ikke lenger. Går jeg ute en sen kveldstime uten at jeg har med meg en lommelykt blir jeg ustø og kjenner meg svimmel. Men med en god lommelykt har jeg ikke noen problemer med å bevege meg.

Denne verden er mørk, og blitt mørkere. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at Kristus er 'verdens lys' - selve lyset som skinner i mørket. La oss tenne masse lys disse 40 dagene frem til julenatten.

Et forslag:

Når du kommer hjem fra jobb en dag og du er alene. Ikke tenn noen lys. Ikke skru på noen lampe. Sett deg i en god stol. Vær stille. La mørket fylle rommet. Tenn så et levende lys og se hvordan det lyser opp rommet. Slik lyser Kristus i mørket.