tirsdag, januar 31, 2017

Bengt Pleijel - prest, sjelesørger og beder - 90 år

I dag fyller en markant luthersk prest og sjelesørger, hele Nordens, Bengt Pleijel, 90 år. Ikke minst gjennom sitt forfatterskap har han vært til stor velsignelse for mange her i Norge. I årene 1964-1989 var han forstander for Åh stiftsgård i Ljungskile i Bohuslen, og hit har mange kommet for å få del i åndelig veiledning og en rik bibelsk undervisning.

Bengt Pleijel har vært en av forgrunnsskikkelsene i den karismatiske bevegelsen innen Den svenska kyrkan. Han har klart å forene det liturgiske med Åndens frie vind og kraft, og har selv etter at han ble pensjonist vært en mye benyttet taler i mange sammenhenger. Innen den svenske Oas-bevegelsen har han ikke bare vært taler, men også en trygg teologisk rådgiver.

Hele tiden har Bengt Pleijel stått klippefast på Guds ord og har ikke veket en tomme fra klassisk kristen tro. Dermed har han vært modig nok til å ta stilling i vanskelige spørsmål, og på den måten hjulpet mange til å gjøre det samme. Den oppegående 90-åringen er et åndelig forbilde for mange, ikke bare for lutheranere.

Jeg stiller meg i en lang, lang rekke av gratulanter denne dagen som ber om at dagen i dagen og alle dager som kommer må fylles med Guds gode fred.

Kristne syrere utvist fra USA

To syrisk-ortodokse kristne familier er blitt nektet adgang til USA. Dette kommer som en følge av president Trump's nye ordrer. De to kristne familiene hadde et såkalt F-4 Visa som gis til familier som skal immigrere, og som amerikanske statsborgere.

De to kristne familiene ble tvunget til å gå ombord i et fly som skulle til Qatar, mindre enn to timer etter at de hadde landet på Philadelphia International Airport. Opplysningene kommer fra en advokat tilknyttet den amerikanske organisasjonen, American Civil Liberties Union, som arbeider med å fremme borgerrettigheter.

President Donald Trump har hele tiden sagt at den nye loven skal holde 'radikale islamistiske terrorister ute fra USA', men denne familien var altså ortodokse kristne. Til tross for deres visum fikk de ikke sette sine føtter på amerikansk jord.

Vi kan bli fri

"Ved å åpne oss opp for sannhet og lys oppdager vi gradvis mysteriet som er skjult i vårt indre og som vi har forsøkt å rømme fra.

Om vi, i alt dette, søker lys og kjærlighet, innsikt og det å dele, hvis vi ikke fordømmer oss selv, så vil vi blir fri.

Da vil ikke depresjon ha noen makt over oss. Vi vil være i stand til å ta vår rettmessige plass i verden."

-Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 71. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, januar 30, 2017

En lang dags ferd mot natt

Her hvor jeg bor er det en strålende vakker vinterdag. Etter all tåken, regnet og glatte veier, er det noe forfriskende over det snødekte landskapet som solen leker seg med og lager funklende diamanter i.

Men det er utenpå.

30. januar 2017 går over i historien som en dag hvor "prestene, de som gjør tjeneste for Herren står gråtende mellom forhallen og alteret" (Joel 2,17) Prestene - i betydningen de som bærer frem ydmyke bønner på vegne av folket. I dag deler jeg sorgen sammen med alle de prestene og alle de av mine trossøsken som tapte kampen mot den nye vigselsliturgien i Den norske kirke. For - jeg har ingen illusjoner om at dette angrepet på Guds ord stanser ved Den norske kirkes dør. Vi som tilhører frikirkelige trossamfunn står nå for tur.

Og de som måtte tro at det nå endelig blir ro rundt denne saken i Den norske kirke tar feil. De som har satt seg som mål å overta denne kirken og sette Guds ord til side er ikke ferdige. Noen dager før beslutningen ble tatt skrev Klassekampen (fredag 27.01.2017) om hvor det neste slaget står: altruistisk surrogati, eggdonasjon, og ikke minst kampen for polyamori - det å ha flere kjærlighetsforhold samtidig.

Mantraet som gjentas er dette: Størst av alt er kjærligheten.

Noen tror at det er et bibelsted. Men det er det ikke. I Bibelen står det: Størst BLANT dem er kjærligheten, for kjærligheten er ikke noe løsrevet. Den kjærligheten Bibelen beskriver står alltid sammen med sannheten - og troen og håpet.

Det er ganske illustrerende at lederen i kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, under kirkemøtet i Trondheim tok til orde for en fornyelse av "skriften og livet" (Klassekampen 27. januar, side 6). For det er nettopp det dette handler om: en omskriving av Guds ord. Vi har nå fått en vigselsliturgi som er kjemisk fri for henvisning til skriftsteder som omhandler det bibelske ekteskapet.

Det som nå skjer i Norge er en lang dags ferd mot natt. Den norske kirke har i dag omdefinert ekteskapet og har endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Fra og med i dag er det offisiell kirkelære i denne kirken at kjønn er irrelevant i den kristne ekteskapet.

Og dette sier de ikke er kirkesplittende. Men bruddet med de store historiske kirkesamfunnene har nå funnet sted, og selv om Den norske kirke er en majoritetskirke her til lands har den satt seg selv på sidelinjen i det store kirkelige fellesskapet.

Den store ørkenvekkelsen på 300-400 tallet var en reaksjon på en stadig mer verdsliggjort kirke. I djup fortvilelse over det som skjedde i kirken søkte menn og kvinner ut i ørkenen for å søke Herren og be. Vi trenger en ny gjennomgripende vekkelse i Norge. Bibeltroende må finne inn til hverandre - og det skjer i økende grad nå - for at lyset må skinne i mørket.

Realitetsorientering

Hver og en av oss har både en kropp og en sjel. Og hver og en av oss har vår egen fysiske make-up, psykologiske historie og åndelige reise. Vi er én person. 

Men vi risikerer å bli fragmentert i oss selv og tillate splittelser å bli rotfestet i oss. 

Det er ikke bare smerten fra tidligere faser i vårt liv som hindrer oss i å være fullt levende og begrense vår sorg; det handler også om at vi nekter å akseptere virkeligheten: å leve i sannheten om hvem vi er og ta ansvar for våre egne liv.

- Jean Vanier (bildet) i boken Seeing Beyond Depression, side 79. Norsk oversettelse (B) Bjørn Olav Hansen.

søndag, januar 29, 2017

Egypt: Fem koptiske kristne drept på to uker

Mandag ble en koptisk kristen funnet drept i sitt hjem. Dette er den femte kopter som er funnet drept i løpet av to uker. Hvert av ofrene har fått halsen skåret over. Mens politiet karakteriserer drapene som rovmord, så sier pårørende at ingen ting er stjålet fra de dødes hjem. Alle fem har det til felles at de er kristne.

Det er World Watch Monitor som omtaler saken.

Den siste som ble funnet drept på den bestialske måten, er Ishak Ibrahim Fayez Younan. 37 åringen var på besøk hos sin foreldre da drapet fant sted. Han ble funnet av sin bror. Hans kone og barn oppholdt seg i deres hjem i Øvre Egypt.

La oss fortsette med å be for våre lidende trossøsken i Egypt.

Korset i våre liv

Vår første relasjon til korset skjer i dåpen, der vårt gamle menneske ble korsfestet, slik at de ikke lenger er slaver under synden.

Korset har kirken båret under martyrperioder, og under alle slags forfølgelser som har rammet kirken under alle epoker.

Det forunderlige i dette er at kirken har båret korset med glede og tålmodighet, uten å klage eller beklage seg over det. 

Korset har i det kirkelige liv blitt noe man lengter og strever etter. De kristnes tilnærming til døden gjorde hedningene rådville. For de så i den troen på en salig evighet, forakt for denne verden og alt som fantes i denne av gledesemner og nytelse.

Fengslene forvandles til plasser for tilbedelse. Der lød sang og lovprisning og bønner fra kristne som var rede til å dø.

Det tredje området for korset i våre liv: vi bærer korset gjennom den trange porten. Der begrenser man seg for Herrens skyld. Man holder seg langt borte fra verden og all dens begjær. Og for Herrens skyld blir alt annet forringet. Under bønneváker, faste, askese, selvdisiplin og urettferdig behandling.

Hit hører også tretthetens kors... For man blir trett i tjenesten for Herrens skyld. Apostelen Paulus beskriver hvordan man tretter seg ut i korsfestelsen av kroppen med dens begjær, i striden og korsfestelsen av tankene, og i seieren over selvet. Men han er også seg bevisst at "de skal få sin lønn hver etter sitt eget arbeid." (1.Kor 3,8).

Den kristne tro kan ikke under noen omstendighet skilles fra korset... Herren Jesus talte åpent med oss om dette. Han sa: "Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld..." (Matt 10,22)

Vi gleder oss over korset, og ønsker det velkommen, for vi ser vår styrke i det. Som apostelen sa: "For ordet om korset er dårskap for den som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)

- Shenouda III, pave og patriark av Aleksandria og dermed leder for Den koptiske kirken i Egypt. Shenouda III ble født i 1923 i Asyut i Egypt 3. august 1923, og døde 17. mars 2012. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

lørdag, januar 28, 2017

Forunderlige kjærlighet

Jeg går og nynner på en salme for tiden. Innholdet overvelder meg til tider, og velsigner meg veldig. Jeg har delt denne salmen tidligere på bloggen. Også den gangen ble den så sterk. Det er jo slik at ting betyr ulikt til ulike tider. Det er en tid for alt. Nå er innholdet i denne salmen for meg i den tiden jeg befinner meg i:

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Utan grenser, botnlaus, fri!
Som en mektig havsens bylgje
har han løynt mi syndetid.
Over, under, rundt omkring meg
er Hans sterke kjærleiks straum,
driv meg fram imot mitt heimland,
dyre, fagre framtidsdraum!

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Sprei Hans pris fra hav til hav:
Kor han elskar alle, alle,
frelsar oss fra synd og grav,
kor Han vaktar sine kjære
som Han kjøpte med sitt blod,
kor Han ber for veike vener,
sender kraft og trøyst og mod!

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Ingen stad eg kvilar så.
Som eit mektig hav av signing,
som ei hamn av fred og ro!
Å, for djup i Jesu kjærleik!
Der min himmels himmel er.
Mine lengsler stig mot trona,
mine augo Lammet ser.

Taler på gudstjeneste i Oslo

I morgen - søndag 29. januar kl.11.00 - taler jeg i Den frie evangeliske forsamling i Møllergata 40, Oslo. Tema for prekenen er: En bolig for Den Hellige Ånd - om å være bærere av Guds herlighet.
Er du i nærheten hadde det vært veldig hyggelig å få hilse på deg.

Vårt kall

"Det skjer så mange forferdelige ting hver eneste dag at vi begynner å lure på om det lille vi kan gjøre har noen betydning. Når mennesker sulter bare noen hundre mil unna oss, når krigen raser mange steder, når det finnes mengder av mennesker som er hjemløse i byene, virker det vi gjør ganske så betydningsløst. Slike funderinger kan lamslå eller trykke oss ned.

Da er ordet kall viktig. Vi er ikke kalt til å redde verden, løse alle problemer og hjelpe alle mennesker. Men hver og en av oss har et unikt kall, i familien, på arbeidsplassen, i verden.

Vi må hele tiden be Gud hjelpe oss til å se klart hva som er vårt kall og gi oss kraft til at vi trofast kan følge kallet. Da oppdager vi at det å være tro i det lille er den beste legedommen for vår tids sår."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

fredag, januar 27, 2017

Linnea Hofgren og det indre livet med Gud

Det er en kvinne jeg gjerne skulle ha møtt! Hun heter Linnea Hofgren, og hørte med blant de vi gjerne kaller de stille Gudsvennene i landet. Hun ble bare 53 år gammel. Så var hun da også et prøvet menneske. Linnea Hofgren var vel kjent med sykdom. Den preget henne hele hennes liv. Hun døde i 1921, samme år som min mor ble født.

I går feiret vi hennes minne i Kristi himmelfartskapellet.

Og det er et dyrebart minne om et menneske som levde ene og alene for Herren. En tid i hennes liv kjente hun en uro for hva som var Herrens vilje for henne:

"Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje," spør hun.

Og Gud svarer: "Men vet du ikke det? Du er kalt til bønn."

Men Gud sier mer, og rører ved det som mange er så opptatt av: hva vi tror andre måtte si om oss:

"Bry deg ikke om å søke det som synes framfor mennesker. Du skal være til for meg."

Dette er radikalt! Å være til for Gud. Smak på de ordene. Å leve for å søke Hans ansikt, ikke Hans gjerninger. Ved en anledning får Abraham dette kallet: "Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1)

Dette er Linnea Hofgrens kall. Ikke et kall i det offentlige rom. Men alene med Gud. Det største kallet av dem alle.

Hun blir en del av den økumeniske Flodberg-kretsen som samles i Gamla Stan i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Denne kretsen fikk sitt navn etter lederen for gruppen, lyktetenneren Carl Flodberg. De øvrige medlemmene var skomakeren Hjalmar Ekström, tolleren Henrik Schager, Oskar Junge og Linnea Hofgren. Det var sikkert flere, men det er disse vi kjenner navnet på. De kom sammen for å lese bøker av likesinnede - de vi kaller Kristus-mystikere: biskop Fenelon, madame Guyon, skomakeren Jakob Böhme, Tersteegen, Andrew Murray, Thomas a Kempis, bare for å nevne noen - og for å be og søke Herren i stillhet.

Jeg føler slektskap med disse. De er også mine omgangsvenner.

26. januar 1921 henter Herren Linnea hjem. En av dem som bar hennes kiste var Carl Flodberg. Han sa dette etterpå:

"Da jeg løftet den kjentes den så lett. Da fór en visshet gjennom meg: Hun reiste langt inn."

Håp finnes det uansett

Finnes det noe verre for et menneske på denne siden av evigheten enn at det fratas håpet? Jeg tror ikke det. Når det ikke finnes noe håp, da er det mørkt. Veldig mørkt.

Jeg kom til å tenke på noen ord av kopternes tidligere pave, Shenouda III (bildet). Ved en anledning sa han:

"I livet med Gud er det ingen ting som er umulig. Det finnes håp uansett synd, uansett prøvelser, hvor vanskelig det enn måtte være!"

Dette vil jeg være med å løfte frem! Mitt kall er å inngi håp! Ikke frata mennesker håpet.

Til den kristne forsamlingen i Roma, skriver apostelen Paulus:

"Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft." (Rom 15,13)

Håp er altså et av Guds navn! Tenk det!

Og legg merke til at glede og fred og håp hører sammen.

David vitner slik: "Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes." (Salme 62,2-3)

Og det er bare det håp jeg har i Gud som kan få meg til å være stille.

torsdag, januar 26, 2017

Det sikreste tegnet på at Den Hellige Ånd har vært på ferde

Jeg tenker mye på dette for tiden: Den Hellige Ånd etterlater seg ikke harde hjerter!

Det sikreste tegnet på at Den Hellige Ånd er på ferde er ikke tegn og under, men hjerter som er er blitt mjuke.

Vi finner et godt eksempel på dette i den vekkelsen som skjer i Antiokia. Ryktene om det som skjer der - dette er beskrevet i Apg 11 - får menigheten i Jerusalem til å sende Barnabas av gårde for å sjekke ut om de gode nyhetene de hører stemmer. Så leser vi i vers 25:

"Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad ..."

Det Gud gjorde kunne altså ses. Hva kunne de se? Forvandlende liv. Mjuke hjerter.

"For deres harde hjerters skyld ...", talte Jesus om.

Måtte mitt hjerte bevares mjukt. Det er min bønn for tiden.

Når vi begynner å forstå

"En dag begynner vi selv å forstå at vi heller ikke er perfekte og heller aldri vil bli det. Vi har også vår del  i det å gjøre feil; vi har såret våre foreldre, våre barn, vår ektefelle og våre venner. 

Når vi erkjenner dette, så trenger vi ikke å fordømme oss selv men i stedet lære oss til å akseptere vår egen fattigdom og indre sønderbrutthet."

Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 71. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, januar 25, 2017

Serbiske pinsevenner gir ikke opp - drivhusprosjekt får menighetene til å vokse

I mange år har jeg kjent en stor nød for Serbia. Stadig har dette landet vært i bønner. Det var derfor med stor interesse jeg leste om et prosjekt pinsevennene i landet har tatt initiativ til.

Dårlige arbeidsforhold, høy arbeidsledighet og lave lønninger gjør at mange familier er blitt tvunget til å forlate Serbia de siste årene for å søke jobber i Europa.

"Vi har flere medlemmer av menigheten vår i utlandet enn vi har stoler i vår kirke", forteller pastor Jovica Popov til Ljus i Öster.

Men han har ikke gitt opp. For omlag to år siden begynte pinsemenighetene i det nordlige Serbia å spørre seg selv om hvordan de kunne hjelpe sine menighetsmedlemmer til å bli i landet. I visse områder har pinsemenighetene mistet en tredjedel av sine medlemmer på mindre enn to år. De flytter til utlandet.

17 menigheter gikk da sammen om å starte organisasjonen "Forvandling", som har som mål å hjelpe menighetenes medlemmer til å få seg arbeid. Gjennom denne organisasjonen kunne så lederne for menighetene kjøpe inn og donere materiell slik at medlemmene kunne kjøpe inn drivhus til flere familier. Med hjelp av drivhusene kan få familiene høste inn frukt mye tidligere enn før og få en lengre høstsesong og på den måten ha mulighet til å konkurrere på grønnsaksmarkedene med sine egne produkter!

Dette fører nå til at flere velger å bli boende i sine lokalsamfunn, noe som får store ringvirkninger. Ikke bare forblir de som tenkte å reise værende i sine lokale menigheter, men lokalsamfunnene styrkes ved at de opprettholder og øker innbyggertallene.

La oss be for dette spennende prosjektet og for pastor Jovica Popov som er ansvarlig for det.

Nærværets mysterium

"Hellige Ånd, nærværets mysterium, Du overstrømmer oss med godhet som aldri tar slutt. Denne godheten lar et liv få blomstre inni oss, et liv i ydmyk tillit ... Og vårt hjerte blir lettere."

Bror Roger i boken "I alle ting en stille glede." Verbum forlag.

tirsdag, januar 24, 2017

Pastor Bob Birch - forbederen som grunnla Watchmen for the Nations

I år er det 110 år siden forbederen Bob Birch (bildet), grunnleggeren av Watchmen for the Nations, ble født og det er 10 år siden han døde.

Blant venner: pastor Bob, var en sentral skikkelse blant menighetene i Vancouver i Canada. Mens han var pastor for St.Margaret's kirke, en reformert episkopal kirke i den østlige delen av Vancouver, på 1960-1970, opplevde han begynnelsen på den såkalte Jesusvekkelsen, og den skulle fullstendig endre hans liv. Han la fra seg prestekjolen, bønneboka, fjernet talerstolen og oppløste menighetskoret, for å åpne kirken opp for de mange hippiene som kom.

I utgangspunktet var han en sky og reservert mann, men møtet med Jesusvekkelsen førte til at han ble en åndelig far og mentor, til utallige unge mennesker. Pastor Bob trente dem til å bli disipler av Jesus. Fremdeles snakker mange om denne spesielle tiden med stor hengivenhet.

I 1977 ble Bob Birch pastor for Burnaby Christian Fellowship, en annen innflytelsesrik vekkelsesmenighet på 1980-1990-tallet.

Men ved siden av å være menighetsleder var Bob Birch kjent som en brennende bønnens mann og forbeder.

I 1991, da han var 82 år gammel, satte han sammen et team av ungdommer, som inngikk en pakt om å gi seg selv til konstant bønn. Utgangspunktet for dem var ordene fra Jesaja 62,6-7:

"På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden."

Dette ordet, ved siden av Jesu bønn om enhet i Joh 17, var særdeles viktige ord for oppbyggingen av denne etterhvert verdensvide bønne-organisasjonen.

Ofte gjentok han disse ordene: "Den som har ører, la ham høre hva Ånden sier til menighetene."

Gruppen med unge menn skulle bli Watchmen for the Nations, og en av disse unge mennene som pastor Bob trenet, var en ung koptisk lege, David Demian, som Gud kalte til å leve som forbeder 24/4, overtok ansvaret etter pastor Bob. Demian er en av talerne på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, 24.-26.februar. David Demian var nylig i Kina, og der profeterte noen over ham at han skulle reise til Norge. Det var ganske spesielt, fordi vi har lenge ønsket ham som taler på den nasjonale bønnekonferansen vår.

Pastor Bob var kjent for sine bønnevandringer. Noen mener at det var en av årsakene til at han ble så gammel! En canadisk pastor, Dr. Ed Hird, forteller at han har et svært levende minne av pastor Bob. Da er han 85 år gammel og var ute på en bønnevandring i Lonsdale. Han bar et stort kors over skulderen. Spesielt elsket han å bønnevandre de vakre North Shore Mountains. Når han gikk av med pensjon fikk han et par solide fjellstøvler!

Pastor Bob var også kjent for sin store omsorg. Han var virkelig en åndelig far i British Columbia og for hele Canada og har etterlatt seg mange åndelige sønner og døtre,

En av de som påvirket ham var den episkopale presten Dennis Bennett, som skulle få så stor betydning i den karismatiske vekkelsen. I 1966 dro han til Seattle, Washington, for å høre Bennett tale. Selv ble pastor Bob djupt berørt av den karismatiske vekkelsen, og fortalte at tungetalen ble et viktig bønnespråk for ham. Han omtalte tungetalen som "denne veldig hellige gaven".

Filippinene: Muslimsk mann som ble en kristen endte som martyr for sin tro

En mann fra Filippinene som har kastet stein på kristne, er nå blitt martyr for sin tro på Jesus.

Den muslimske mannen hadde kastet stein på en lokal pastor og hans kirke. Senere, når hans datter giftet seg med pastorens sønn, fikk han føre evangeliet i forbindelse med bryllupseremonien, og han ble slått av hva han hørte. Han bestemte seg for å bli en kristen, og for å unngå forfølgelse, dro han til en annen by for å studere Bibelen.

Mannen, som går under navnet Datu, vendte tilbake til sin landsby 15. desember i fjor å besøke sin familie. På veien dit ble han drept av lokale muslimer for sin tro.

Det er Christian Aid Mission som skriver om dette.

Hendelsen fant sted på den vestlige delen av Mindanao.

Be om tårenes gave - fedrenes lære om bønnen, del 1

"Fremst av alt skal du be om tårenes gave, som gjennom sorgen mjukner opp ditt harde hjerte og temmer det som er vilt i din sjel. Bekjenn dine synder for Herren og Han skal tilgi deg."

I noen artikler fremover vil jeg presentere utdrag fra fedrenes lære om bønnen slik den presenteres i Filokalia, her i min oversettelse. Disse tekster har mye å lære alle dem som ønsker å lodde djupere i sitt bønneliv. Les dem sakte. Dette er ikke beregnet på noen hurtiglesning. Les dem derfor bedende med et åpent hjerte.                                

Men først litt om selve kildematerialet: Filokalia er en samling tekster, som er skrevet mellom 300 og 1400-tallet av åndelige veiledere og bedere innen Den ortodokse kirken.

Her er mer:

"La tårene strømme og du skal bli bønnhørt. Allherskeren gleder seg storlig når du ber med tårer."

Min kommentar:
Mer og mer kjenner jeg behovet for å leve ut fra mitt hjerte, og ikke ut fra mitt hode. Troen kan lett bli teoretisk. Derfor ber jeg stadig om at mitt hjerte berøres. Et sikkert tegn på at Den Hellige Ånd er på ferde er at hjertet vårt blir mjukt.

Jeg stanser stadig opp for den åndelige sannheten som finnes beskrevet i Ord 4,25:

"Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer for livet utgår fra det."

mandag, januar 23, 2017

Irakisk muslim lagde et kors for å sende et budskap om at han støtter sine kristne naboer

En irakisk muslim ved navn Marwan har laget et kors av to metallbiter, og sender med det et kraftig signal om at irakiske muslimer ikke står for den ekstremistiske islamske ideologien og ønsker å leve side om side med landets kristne befolkning.

Marwan fant metallstengene inne i en kirke som er blitt ødelagt av IS, og ønsket med sin handling å oppmuntre de kristne og si at de ikke er alene. Det finnes muslimer som vil leve i fredelig sameksistens.

Marwans handling spres nå via Instagram over hele Midt-Østen. Han nekter å akseptere militante muslimers ødeleggelse av kirker og drap på kristne.

"Korset hører hjemme i Irak," sier Marwan.

La oss be for Marwan og for andre som vil stå sammen med sine kristne naboer og si at klart nei til volden.

Foto: World Religion News

Herlighets-fokus, del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen til Stan Smith. Første del ble publisert lørdag 21. januar, andre del søndag 22. januar:

3. Fokuserer på noe annet enn Jesus vil lyset avta

Det er verd innsatsen med å holde fokus på Ham. Vi vil fylles med mørke om vi fokuserer på andre ting. Jesus sa:

"Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke!" (Luk 11,35)

Vi har alle opplevd denne type ting. Fokus på slitasjen ved tjenesten, og brannen vår som minsker i styrke. Men fokuserer vi på Jesus så skinner vi klart. Noen ganger går vi inn i åndelig krigføring, og alt det vi kan se er hva djevelen gjør. Vi trenger å være som David som vant over Goliat ved å fokusere sine øyne på den gigantiske Goliat, mens hans hjertes øyne var festet på Jahve.

Når vi fokuserer på Jesus, blir våre åndelige sanser åpnet. Men vi lar andre ting fange vår fantasi, blir de statiske og hindrer vår hørsel og fungerer som et røykteppe som gjør synet vårt svakt.

For å kunne oppleve Guds ledelse mer tydelig, må vi være mer hensynsløse i å eliminere ting som styrer oppmerksomheten bort fra Jesus. Gud gav levittene Urim og Tummim slik at de kunne lede sitt folk. Disse ordene betyr "lys" og "rettskaffenhet". Lys er den åpenbaringen Gud gir. Integritet er hjertets enfold, hvor motivene ikke er blandet.

Jesus levde ved Faderens lys og Hans integritet var hel og ublandet. Han motstod den religiøse tankegangen som særpreget Hans samtid; Han fokuserte ikke på manglene hos andre ledere, i stedet hadde Han fokus på det Faderen gjorde. Han var ensrettet.

4. Guds strategi er å gjøre oss til et klarere lys - Han vil sette oss hvor vi kan skinne

Det er ikke vår jobb å posisjonere oss selv; det er vår jobb å fokusere på Ham, da vil kroppen vår være full av lys. Hvis Satan kommer, finner han ikke noe i oss, ikke noe mørke han kan kalle sitt eget.

"Er nå alt i kroppen din lys og ingen del av den mørk, da blir alt lyst, som når en lampe lyser på deg med sine stråler." (Luk 11,36)

Hvor tydelig kan vi se Jesus? Hvor ofte? Hvor konsekvent? Dette vil være nøkkelen til hvor stor lysstyrke vi har, som igjen vil avgjøre hvor Gud plasserer oss.

Når nå Gud åpner himmelen, må vi være nøye med å fokusere på Jesus. Andre fenomener vil skje, slik de gjorde i Apostlenes gjerninger: åpne visjoner, budskap fra engler, uvanlige mirakler. Nyt dem og trekk ting ut fra dem, men la ikke noe distrahere deg fra Jesus. Å se på Ham er å holde lampen brennende.

En bønn

"Lykkelige er de som kan gjøre denne bønnen til seg egen: 

Kristus, du ser hvem jeg er. Det er viktig for meg å ikke skjule noe i mitt hjerte for deg. Du har selv vært et menneske. Og når jeg kjenner meg splittet, kommer mitt tørstende hjerte til det punktet at det sier til deg: Gjør meg i stand til å leve mitt liv rotfestet i deg, Jesus Kristus; foren Du mitt begjær og min tørst."

Bror Roger av Taize i boken "I alle ting en stille glede." Verbum forlag.

søndag, januar 22, 2017

Sterke felleskristne bønnedager i Askim

Når disse linjene skrives har jeg nettopp kommet hjem fra bønneuken i Askim. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det jeg har fått vært med på: Det gode samholdet menighetene imellom, Herrens vidunderlige nærvær, alle som ble berørt gjennom Ordets forkynnelse og forbønn, den sterke lovsangen og stillheten - og enheten mellom trossøsken. Mange har uttrykt at de er blitt sterkt berørt av Gud disse dagene. Vi merket at Herren var nær. Jeg tror Han frydet seg over at Hans barm kom sammen.

Kveldsmøtet i Filadelfia lørdag, hvor jeg talte om kraften som ligger i velsignelsen, ble avsluttet med at nesten hele forsamlingen kom fram til forbønn. De andre møtene har jeg omtalt tidligere på bloggen.

Gudstjenesten i Asker kirke i formiddag, som var nesten fullsatt, ble en så flott avslutning. Her deltok både Frelsesarmeens hornorkester, en lovsangsgruppe, og solister. Jeg talte om "Den ventende faren" fra Luk 15. Deretter feiret vi Herrens måltid sammen, og det var ekstra sterkt siden vi gjorde dette i enhet. I forbindelse med nattverdfeiringen var det lagt opp til ulike forbønnstasjoner. Her var det mulighet til å tenne lys, bli salvet og bedt for, og skrive ned bønnemner som ble lagt i en bønnekrukke som hadde fulgt med oss fra menighet til menighet.

Bak bønneuken i Askim sto Normisjon, Den Norske Kirke, Frelsesarmeen, Misjonskirken og pinsemenigheten Filadelfia. Takk for det gode samarbeidet og fellesskapet i bønn disse dagene.

På bildet sees korpslederen for Frelsesarmeens korps i Askim, Samuel Joensen, opprinnelig fra Færøyene, sogneprest Magne Thorbjørnsen, pastor Ole Sletten fra Filadelfia og pastor Andre Tjersland fra Misjonskirken.

Herlighets-fokus, del 2

Her er andre del av artikkelen til Stan Smith. Første del ble publisert i går:

2. Ditt øye er lampen. Det du fokuserer på vil avgjøre hvor mye lys du bærer.

Et øye som er godt er øye som er enkelt, fokusert, rent. Det betyr at vi fokuserer på Jesus med oppriktighet og gjennomsiktighet. Jesus sa:

"Øyet er kroppens lampe. Når øyet er friskt, får hele kroppen lys. Men er øyet sykt, blir det også mørkt i kroppen." (Luk 11,34)

For mange år siden strevet jeg med å bli ydmyk, men det var virkelig en tapt kamp. Men så lærte jeg meg til å slutte å se på meg selv og begynte å se på Jesus. Han er ydmyk; og idet jeg fulgte Ham, lærte jeg meg å handle som Ham. Dette er virkelig en den ene tingen som fungerer.

Men så noterte jeg meg en annen ting hva angår ydmyket og det er at om jeg søkte mitt eget hjerte, så gjorde det ydmykhet umulig. Noen ganger fant jeg ut at jeg ikke hadde det, men enda verre: noen ganger fant jeg at jeg hadde det; men i det jeg beundret det, hadde jeg mistet det.

Mange år senere lærte jeg det samme om tro. Jeg ransaket virkelig mitt hjerte for å se om jeg hadde noen tro, men troen smøg seg unna. Men hvis jeg ser bort fra meg selv og det umulige jeg ber om, og ser på Jesus, kommer troen automatisk av seg selv.

Våre kropper vil skinne med ydmykhetens lys og tro hvis vi fokuserer på Jesus. Vi får problemer om vi fokuserer på noe annet.

(fortsettes)

lørdag, januar 21, 2017

Herlighets-fokus, del 1

Denne artikkelen er skrevet av Stan Smith (bildet), lærer ved Pinecrest Bible Training Center i Salisbury Center, New York. Jeg har valgt å oversette den fordi jeg tror den vil være interessant for mange av bloggens lesere. Stan Smith er hjemme hos Herren. Han døde 3. mai 2012:

Herren gir stadig flere erfaringer av en åpen himmel. Det er visjoner av Jesus, flere opplever englebesøk, det er opplevelser med Hans herlighet. Selv om man nå og da har opplevd dette i tidligere tider, gir Gud mennesker del i dette oftere og til stadig flere folk.

Dette er en oppfyllelse av Jes 60,1-2 som gir et løfte om en ekstraordinær besøkelsestid som handler om Guds herlighet i en tid av av stort mørke. Guds mål med sin menighet disse dager er at den skal skinne klart. For at dette skal kunne skje, så forløser Han mer av sitt lys inn i våre liv.

Fordi disse erfaringene er så nye for så mange, har mange av oss en tendens til å mistolke dem. Det kan være at vi har en overdreven forventning når vi ser engler, og noen ganger mister vi helt perspektivet. Men på samme måte som vi har lært Den Hellige Ånds gaver i en bibelsk kontekst, så vil vi lære det samme når det gjelder 'åpne-himler' erfaringer.

Mitt eget møte med Gud fikk meg til å se Skriften med nye øyne - det minner meg om det som skjedde med riktig mange for 30-40 år siden når den karismatiske bevegelsen åpnet menighetens øyne for Den Hellige Ånds gaver. Vi leste den samme Bibelen som vi hadde lest før, men på en eller annen måte synes det som om den var ny. Mange vers som vi hadde tolket symbolsk ble plutselig levende og bokstavelige. Det oppleves på samme måte i dag. Vi finner at Skriften er mer bokstavelig talt sann enn det vi før har forstått.

Med dette i bakhodet, vil jeg dele et kjent avsnitt som synes nytt og annerledes i lys av en slik 'åpen-himmel'-erfaring som er blitt gitt til menigheten. Det handler om viktigheten av at våre øyne er ensporet. For å gjøre dette enklere å forstå har jeg delt dette ned til fire nøkkelområder:

I: La Gud tenne din lampe, så vil Han sette deg i rett posisjon.

Jesus sa: "Ingen tenner en oljelampe og setter den i kjelleren eller under et kar. Nei, man setter den på holderen, så de som kommer inn kan se lyset."

Når Jesus snakker om å sette lyset i lampeholderen, så kan det være at Hans jødiske tilhørere tenkte på Tempelets indre rom med sine lampeholder med syv gullskåler. Gud hadde gitt dem ilden for flere århundrer siden, men det var opp til prestene om å holde flammen brennende idet de trimmet vekene og sørget for at gullskålene var fulle av olje.

Noen av oss har mottatt Guds ild for mange år siden og har siden den gang forsøkt å posisjonere seg for å gjøre mest ut av den innflytelsen dette gir. Mange av oss har lavt oljenivå og veker som oser. Vi brenner olje.

Men vi er ikke levitter. Vi befinner oss i den nye pakt, og Jesus har forberedt oss på å tenne våre oljelamper igjen. Men hva betyr egentlig dette?

(fortsettes)

Økende krigsfare i Ukraina - ukrainske forbedere ber oss om økt bønnestøtte

Våre bedende kristne venner i Ukraina er bekymret. Bare i dag har det vært rapportert om 25 militante angrep fra russiske paramilitære grupper, ofte mot små landsbyer, og det skjer mens verdens forøvrig forholder seg tause.

Ukrainere ber oss innstendig om å løfte fram de områdene dette gjelder i våre bønner.

I området rundt byen Mariupol er avfyrt granater mot landsbyene Shyrokyne, Pavlopyl, Tatakivka og Hnutove. Infanterisoldater har også hatt trefninger i landsbyene Taramchuck og en snikskytter har vært på ferde i landsbbyen Novotroyitske.

I Donetsk-området er det også avfyrt granater i nærheten av landsbyen Novolselivka Druha, hvor det finnes en ukrainsk militærpost, i byen Avdiyika og i landsbyen Zaitseve.

I Luhansk-området er det avfyrt granater i landsbyene Novozvanivka, Syze og Stanytsia Luhanska.

Angrepene sprer mye frykt blant lokalbefolkningen.

Kvinnene er drivkraften i den iranske vekkelsen

Det er iranske kvinner som er den drivende kraften i evangelisering og menighetsutvikling i Iran. Og selv om den kristne tro er undertrykket i Iran og at konvertering fra Islam til kristen tro er forbudt, er det anslått at 800.000 iranere har kommet til tro, mange av dem med muslimsk bakgrunn. Minst 193 kristne ble arrestert og fengslet i Iran i fjor.

Det viser en helt ny rapport fra Open Doors International.

Rapporten viser at kristne kvinner i Iran er langt mer involverte i evangelisering og menighetsarbeid enn kristne kvinner i mange vestlige land. De iranske kvinnene gjør dette med stor risiko for sine egne liv - de risikerer fengsling, tortur, ja, selv døden. Likevel fortsetter de.

Det er Gud som gir dem styrke for hver dag. Og det er også Han som gir dem mot og djervhet. De arbeider som evangelister, søndagsskolelærere, og leder husmenigheter. La oss huske dem i våre forbønner.

fredag, januar 20, 2017

En liten statusrapport

Her kommer en liten statusrapport fra bønneuken i Askim. Det er gode møter. Ganske mye folk, særlig på kveldene. i går ble møtene holdt i Misjonskirken, første kveld i pinsemenigheten Filadelfias lokaler. I dag skal vi være hos Frelsesarmeen og Normisjon. Merker meg et godt vennskap og forhold menighetene imellom. God bønneatmosfære og mye latter.
Første kveld talte jeg om den personlige relasjonen til Jesus, i går kveld talte jeg om vårt åndelige liv etter fylte 50 år. I dag skal jeg dele noe på samlingen på formiddagen, mens en av ungdomspastorene tar på kvelden. Lørdag blir det to møter hvor jeg taler, og søndag avsluttes det hele med en økumenisk gudstjeneste i Askim kirke.
Så gleder jeg meg veldig til å se igjen min elskede skatt, May Sissel og Poirot. Det hører med til sjeldenhetene at vi er borte fra hverandre så mange dager, Savner dem.

Skape plass til å danse sammen

Når vi kjenner oss ensomme ser vi etter en person eller personer som kan fjerne ensomheten vår. Våre ensomme hjerter får oss til å rope ut. 

"Vær så snill å hold meg, berør meg, snakk til meg, se på meg."

Men ganske raskt oppdager vi at den personen som vi forventer skulle ta vår ensomhet bort ikke kan gi oss det vi ber om. 

Ofte føler den personen at vi krever for mye, og forlater oss i vår fortvilelse. Så lenge som vi nærmer oss en person for at han skal ta fra oss ensomheten vår, kan ikke noe modent fellesskap utvikles. Klamrer vi oss til hverandre i ensomhet så kan det blir krevende og til slutt destruktivt.

For at kjærligheten skal være mulig trenger vi mot til å skape avstand mellom oss og å stole på at det rommet vi skaper mellom oss tillater oss å danse sammen."

Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag, januar 19, 2017

Egypt: Tre muslimske menn krenket 70 år gammel koptisk kvinne - slipper straff

Egyptiske myndigheter har løslatt og frafalt siktelsen mot tre muslimske menn som har stått anklaget for å ha kledd en eldre koptisk kristen kvinne naken. De tre mennene er blitt identifisert som overgriperne, likevel slipper de tiltale og straff. Dette er nok et eksempel på at kristne blir diskriminert i Egypt.

Angrepet mot den 70 år gamle kvinnen fant sted i juni i fjor. Kvinnen ble angrepet på grunn av rykter om at hennes sønn hadde hatt en affære med en muslimsk kvinne.

Kvinnen reagerer sterkt på at ingen står opp for å forsvare henne. Hun er blitt offentlig krenket. Biskop Makarios av Minya krever rettferdighet for den koptiske befolkningen, men egyptiske myndigheter gjør ikke noe i sakens anledning.

La oss be for den 70 år gamle kvinnen og for våre forfulgte kristne trossøsken i Egypt.

En del av det vakre universet

"Du er ikke alene. Du er en del av vakre univers hvor hvert element har sin plass; hvor hver del er viktig. Denne verden har eksistert for millioner av år. Solen står opp hver morgen, og går ned hver kveld. Stjernene skinner langt over skyene og stormene. De er så vakre og vidunderlig arrangert.

Du er en del av dette enorme og fantastiske universet."

Jean Vanier i Seeing Beyond Depression, side 47. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Foto: Wikipedia/BBC

onsdag, januar 18, 2017

Sri Lanka: Kristne tvunget til å holde gudstjenester under et tre

5. januar ble en liten kristen menighet i landsbyen Paharaiya, i den nordvestlige delen av Sri Lanka, angrepet av radikale buddhister som ble ledet an av en lokal buddhistmunk.

Det lille kristne fellesskapet møttes i en bygning, som ble ødelagt i forbindelse med angrepet. De er nå tvunget til å møtes under et tre.

Det er ofte lokale buddhister som står bak angrep som disse. De siste årene har det blitt færre av dem på større steder, men på små steder som denne landsbyen er dette dessverre heller vanlig.

Til nettutgaven av Herald Malaysian sier menighetens leder, Kamal Wasantha: "Ikke noe angrep skal stanse oss. Vi forsetter å elske Gud og vil møtes under et tre!"

Wasantha er en enkel bonde og leder møtene i Kithu Sevana, som betyr Huset til Kristus.

La oss huske denne menigheten i våre bønner.

Viktig oppdatering

Det blir ingen gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina i morgen, torsdag 19. januar. Årsaken er at vi ikke har noen til å lede den. Jeg er opptatt med bønneuken i Askim, men fra og med 26. januar er vi igang igjen og da håper vi det ikke skal bli flere avbrekk fra vår ukentlige rytme dette året.

Bloggen vil forhåpentligvis bli oppdatert mens bønneuken i Askim pågår. Den starter i dag og varer frem til søndag. I skrivende stund har jeg ikke den fulle oversikten, men jeg regner med at det ikke vil bli noen problemer med å oppdatere bloggen. Dere må nesten bare følge med.

Takk til alle dere som ber for meg i forbindelse med møtene i Askim. Denne gangen reiser jeg alene. Av ulike årsaker fikk vi ikke mulighet til å reise sammen denne gangen. Det gir noen ekstra utfordringer med hensyn til min helsetilstand som jeg må klare alene, som dere må gjerne be for det.

Vårt kall

"Det kan være at ikke alle av oss er kalt til å skape store overskrifter, men vi er alle kalt til å elske og bli elsket, uansett hvor vi måtte befinne oss. 

Vi er kalt til å være åpne og til å vokse i kjærlighet og på denne måten kommunisere liv til andre, spesielt til de som er trengende."

Jean Vanier (bildet), i Seeing Beyond Depression, side 89. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, januar 17, 2017

Mange reaksjoner på bloggartikkel om manipulerende bønn

Det har vært mange reaksjoner på bloggartikkelen om 'manipulerende bønner', som ble publisert i går. De aller fleste gode og mange av de som har reagert forteller om hvordan de selv har vært utsatt for et slikt misbruk av bønnen. Takk til alle dere som har skrevet til meg, eller lagt igjen kommentarer på Facebook.

Nå kommer denne bloggartikkelen som kronikk i Dagen i neste uke. Da med en noe lengre tekst, hvor jeg har gitt flere eksempler på hvordan dette fungerer i enkelte sammenhenger. I kronikken kommer jeg inn på hvilken rolle selvutnevnte profeter spiller ved å forsterke følelsen av disse menneskenes følelse av å ikke bli sett. Jeg skal gi beskjed om når Dagen trykker kronikken.

Jeg håper bloggartikkelen og kronikken i Dagen kan føre til at flere menigheter tar dette opp som et eget tema i et menighetsmøte eller gudstjeneste eller i møte med menighetsledelsen. Jeg kommer gjerne på besøk for å snakke om dette om det er noen som ønsker det. Det er bare å ta kontakt via: bjornolav58@gmail.com

Taler på bønneuken for Askim

I morgen starter Bønneuken for Askim, og jeg gleder meg og kjenner på en djup takknemlighet over at kristne fra mange sammenhenger kommer sammen for å be.

Og jeg gleder meg over å få dele Guds ord og mine egne bønneerfaringer med mine trossøsken. Jeg kjenner meg ydmyk og liten overfor en så stor oppgave.

Programmet ser slik ut, og jeg er takknemlig til alle dere som ber for meg:

Onsdag 18.01. i Filadelfia, Askim (Tema for dagen: Bønn for kirkene og forsamlingene i byen om enhet):
Oppstart onsdag 18.01. kl. 19.00 i Filadelfia, Askim. Bønn og lovsangskveld.  Taler: Bjørn Olav Hansen

Torsdag 19.01. i Misjonskirken (Tema for dagen: Barn og familier):
Kl. 10.00 – 12.00: Åpent hus for bønn. Mye tid til bønn/lovsang og ev. stillhet/forbønn. Ansvar ledelse/lovsang: Misjonskirken. Taler: Bjørn Olav Hansen
Kl. 17.30: Bønnevandring for barn og «tro på hjemmebane» for foreldre. Ansvar: Misjonskirken.
Kl. 19.00: Bønn og lovsangskveld. Taler: Bjørn Olav Hansen

Fredag 20.01. i Frelsesarmèen og Normisjonen (Tema for dagen: Ungdomsgenerasjonen):
Kl. 10.00 – 12.00: Åpent hus for bønn. Du deler fra hjertet. Mye tid til bønn/lovsang og ev. stillhet/forbønn. Taler: Bjørn Olav Hansen
Kl. 20.00: Worship night. Taler: Arne Henriksen. Connect lovsangsteam (Filadelfia/Misj.krk.) og Soulchildren (Normisjonen) deltar med lovsang. Connect og Normisjonen har ansvar for samlingen. Connect er Filadelfia,s og Misjonskirkens felles ungdomsarbeide.

Lørdag 21.01. i Filadelfia, Askim (Tema for dagen: Evangelisering og misjon – bønn for byen og for vårt misjonsarbeide):
Kl. 10.00 – 11.30: Åpent hus for bønn. Mye tid til bønn/lovsang og ev. stillhet/forbønn. Ansvar ledelse/lovsang: Filadelfia, Askim. Taler: Bjørn Olav Hansen
Kl. 12.00 – 13.00: Gatemøte m/bønn for byen på Askim torg (værforbehold). Ansvar: Gate-evangelist Hartvik Kloster (OAC) og lovsangsleder Michael Nilsen, Filadelfia.
Kl. 19.00: Worship night. Taler: Bjørn Olav Hansen

Søndag 22.01. i Askim kirke (Tema for dagen: Forent for å velsigne!:
Kl. 10.00: Åpent hus for bønn. Tid til bønn/stillhet før den ekumeniske gudstjenesten. Ansv. ledelse etc.: Den norske kirke.
Kl. 11.00: Ekumenisk bønn- og lovsangsgudstjeneste. Deltakere (prester/pastorer/ledere og sangere/musikere) fra alle kirker/forsamlinger i Askim. Opplegg for barn. Ansv.: Askim menighet (DnK). Taler Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Vakre Askim kirke

Kjenne Gud

"Ingen kan kjenne Gud om det ikke er Gud som lærer ham og det finnes ingen andre veier til å kjenne Gud enn å leve i Ham."

Ikonet er av Hl.Gregor av Nazianz (329-389), som har skrevet teksten. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

En av tre innen Østkirken som har fått navnet "teologen", på grunn av sine kvaliteter som åndelig lærer.

"Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far..." (Joh 14,7)

"Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus." (Joh 17,3)

Latter

"Latter er noe av det mest avslappende som finnes. Og det er noe morsomt med ydmykhet. Små som vi er, fattige som vi er, så er vi kalt til å være Guds brødre og søstre.

Det virker så latterlig og fantastisk, så sprøtt og så ekstatisk. Alt virker å være opp ned."

Jean Vanier, her avbildet i et morsomt øyeblikk, fra boken Community and Growth, side 317.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, januar 16, 2017

På randen av krig, del 25

Tyske pionerer - Siebenbürger Sachsen - bygde nye bosetninger i det som nå er det sentrale Romania for 1000 år siden. En av byene deres, Kronstadt (nå kjent som Brasov, beliggende ved fjellkjeden Karpatene i det sentrale Romania) har fremdeles et distinkt tysk preg. Men flesteparten av bosetterne ble drevet ut mot slutten av 2. verdenskrig og byen er nå helt og fullt rumensk.

17.august 1937 forlot vi Kronstadt: David Hofer, Michael Waldner sammen med Hans og Emmi-Margret (Arnold) Zumpe returnerte til Vest-Europa til Alm Bruderhof i Liechtenstein og til Cotsvold Bruderhof i England. Der sto de ansikt til ansikt med de største prøvelsene på hele reisen. Men disse prøvelsene involverte ikke Hitler, og hans Nazi-regime. Prøvelsene kom i form av en djup åndelig krigføring som måtte bekjempes med 'denne verdens våpen": "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Michael Waldner beskriver hva som skjedde:

17. august dro vi fra Kronstadt i Siebenbürgen (nå kjent som Alba Iulia i Romania) ved 13-tiden. Vi la merke til høye frukttrær, to eller tre fot tykke og omlag 90 fot høye, men når alt kom til alt følte vi situasjonen i Romania som ubehagelig. De synes for oss som om rumenerne er arrogante og mennesker som vil skape problemer. Landet deres er rikt og velstående hva angår gull, sølv, metall, jern, kull og olje. Landet har mer av dette enn noe annet land i Europa. Likevel - landet vansmekter og ligger langt bak de andre.


Budapest, Ungarn, sett fra det kongelige palasset på den vestlige siden av Donau. I århundrer har denne byen vært en tvillingby med Wien, i det austro-ungarske imperiet.

18. august ankom vi Budapest i Ungarn. Denne byen har mange fabrikker. Derfra reiste vi for andre gang til Wien og ble der natten over.

19. august tilbrakte vi hele dagen i Wien og reiste mye med sporvogner. For fem cent kan du reise drøyt 48 kilometer. Vi besøkte mange barnehager. De ble alle drevet etter verdslige verdier.

20. august forlot vi Wien og tok farvel med Hans Zumpe og kona hans. De bodde i Wien. Han var syk og begge to ønsket å dra til Alm Bruderhof. Vi ønsket, med Guds hjelp, å reise gjennom Paris og til Cotswold Bruderhof i England. Vi hadde lite penger til reisen.

(fortsettes)
-----
Dette er del 25 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember og del 24 tirsdag 10.januar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Bevar freden

Abba Poimen sa: Abba Moses stilte et spørsmål til abba Sakarja når han lå for døden: 'Abba er det viktig for oss å bevare freden?' Og Sakarja sa til ham: 'Ja, min sønn, bevar freden.'

Når døden så kom på besøk, satt abba Isodor ved siden av ham, og abba Moses så opp mot himmelen og sa: 'Fryd deg og vær glad, å min sønn Sakarja, for himmelens porter er åpnet.'

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Det vakre bildet er malt av Lori Fredricks, en ung kvinnelig amerikansk kunstner bosatt i Kairo. Munken som er avbildet har tilholdssted i Hl.Antonios klosteret ved Rødehavet. Vi ber hver uke for munkene der i Kristi himmelfartskapellet.

Bønnens misbruk: Manipulerende bønner

Det begynner å bli mange år siden jeg opplevde dette første gang, men opplevelsen sitter ennå i kroppen. Jeg deltok på en bønnesamling i en menighet. Hvilken kan være det samme. Atmosfæren var nokså anstrengt. De som var kommet sammen for å be denne kvelden var ikke så mange. Men de ba intenst.

Men det var ikke det som overrasket meg: det var det de ba om.

Den ene etter den andre ba for menighetens pastor om at Gud måtte åpne hans øyne så han kunne se og høre fra Gud. Slik de ordla seg var det tydelig at han ikke gjorde det. De som ba derimot både så og hørte fra Gud, og det de så var rett, mens pastoren tok feil. Og de var frimodige: de ba om at Gud måtte fjerne pastoren om han ikke snart så det de så. I deres oppfatning var pastoren problemet, mens de var svaret.

Det var første gangen jeg opplevde fenomenet: manipulerende bønner.

Siden har jeg møtt det mange ganger.

Manipulerende bønn er en måte å bruke bønn på for å få frem sin egen agenda og sine egne meninger. Det er egentlig ingen bønn i det hele tatt, kun en åndeliggjøring av ens eget kjødelige sinn kledd i et åndelig språk.

Det er et misbruk av bønnens innerste vesen, i den hensikt å oppnå noe som fremhever en selv og et forsøk på å skaffe seg en posisjon.

De som bedriver dette misbruket av bønn er ofte mennesker som er blitt såret eller skuffet over menighetens ledelse. De mener seg ikke sett, deres nådegaver er blitt oversett og de mener selv at Gud har vist dem noe andre ikke har sett. Om ikke de andre ser det de har sett vil det ikke bli vekkelse eller fornyelse i menigheten, eller Guds vilje vil ikke skje. Så kommer de sammen med likesinnede for å be dette frem. Bønnene blir ofte motbønner. Man ber mot noe.

Hva er resultatet av slike manipulerende bønner? Som oftest mistenksomhet, splid og splittelse. De er kjødelige i sitt vesen og skaper kun kjød. Jeg har sett så mange bønnegrupper og også noen menigheter ødelagt av dette, og jeg har sett mange pastorer bli deprimerte og satt på sidelinjen. Som regel er menigheten ukjent med det som skjer. De som holder på med dette organiserer gjerne selv slike bønnesamlinger og da sørger de for at bare de kommer som er av samme mening som dem selv eller er lette å la seg overtale. Bønnen er da også ofte preget av en overåndelighet.

Vi må våge å snakke om disse tingene. Trolldomsånden må avsløres! Mennesker som driver med dette må aldri få ledende posisjoner i en menighet. Da vil menigheten raskt gå til grunne.

søndag, januar 15, 2017

Det skjulte livet i Gud

Dette bildet av Serafim av Sarov følger meg overalt. Jeg har det på mobiltelefonen min og jeg har vært så heldig at jeg har fått bildet i en stor størrelse. Det finnes i mitt bønnerom, og jeg fikk det av en god venn.

Bildet betyr mye for meg. Først og fremst fordi det er et bilde av Serafim av Sarov, en mann hvis hellighet griper meg sterkt. For det andre: Serafim er plassert i sitt rette element - de djupe skogene i Sarov - og attpåtil er han plassert ved siden av en kilde. Kilden er for meg et symbol på Den Hellige Ånd - og Helligånden er for alltid knyttet til den hellige Serafim. Serafim er kjent for uttrykket: Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd.

I dag feires hans minnedag.

Vi markerte dagen allerede i vår gudstjeneste på torsdag i Kristi himmelfartskapellet.

Som med så mange andre hellige mennesker sees Serafim ofte avbildet med dyr. Serafim levde nemlig så i pakt med naturen, og med en djup fred, så selv dyrene ble tiltrukket av ham.

Serafim av Sarov var først og fremst en beder. Han trakk seg tilbake i mange år for å be og søke Guds ansikt. Ikke Hans hender - i betydningen Guds gjerninger - men Hans ansikt - i betydningen Hans nærvær. Og det er først og fremst dette jeg vil lære av Serafim: hvordan man kan leve med Guds nærvær hver eneste dag.

Serafim av Sarov var 66 år da han innledet den offentlige delen av sin tjeneste. Da hadde han levd i bønn siden han var 19 år. Der har vi også noe å lære. Mange tenker at en offentlig tjeneste er viktigere enn en skjult, men om vi skal være rik frukt - som er vårt kall - må et slikt fruktbærende liv må det begynne i det skjulte.

Ord og stillhet

Arsenius brukte å si dette:

"Hvorfor, ord, slapp jeg dere ut? Jeg har ofte vært lei meg for det jeg har sagt, men ikke fordi jeg har vært stille."

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Med Arnfinn Haram som reisefølge

Gjennom noen utfordrende dager nå, hvor hjertet og lungene krangler og øresusen har tatt fra meg mye av søvnen, har det vært godt å ha Arnfinn Haram som reisefølge.

Det er særlig et dikt som har levd sitt eget liv disse dagene, og som har grepet meg så sterkt.

Det heter "Ei bøn for deg" og er hentet fra Babylonsk harpe, Harams diktsamling utgitt året etter hans altfor tidlige død:

Fred
Kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til menneske i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg

(Arnfinn Haram. Babylonsk harpe. Efrem forlag, 2.opplag 2013, side 52-53)
Billedtekst: Arnfinn Haram (1948-2012). Foto: Katolsk.no

lørdag, januar 14, 2017

Marie Monsen og vekkelsen i Pyongyang, Nord Korea, 1907, del 1

I dag er det ganske nøyaktig 110 år siden det brøt ut en stor vekkelse i Pyongyang i det nåværende Nord-Korea. En vekkelse som skulle få store ringvirkninger. Det er underlig å tenke på når Nord-Korea nok en gang topper Åpne Dørers liste over de land hvor forfølgelsen mot kristne er kraftigst og mest omseggripende.

En av de som var sterkt berørt av denne vekkelsen er vår egen Marie Monsen. I 1959 utkommer for første gang hennes bok: "Vekkelsen som ble en Åndens aksjon". Der skriver hun om at hun som ny misjonær i Kina drømte om å reise til Korea for å få del i det Den Hellige Ånd gjorde der.                                    

Marie Monsen skriver: "Den var mektig, og hadde begynt med en bønnevekkelse blant misjonærene. Den som kunne reist dit og fått med noen glør nedover til vårt felt! Veien dit var lang og kostbar. Penger til en slik reise hadde jeg ikke. Bønn om og venting på penger endte omsider med den lydelige erklæring gitt: 'Hva du vil oppnå med den reisen, kan du få her du er, som svar på din bønn.' Ordene ble en veldig utfordring. 'Så vil jeg be til vi får den,' ble mitt høytidelige løfte. Dermed ville jeg skrå over gulvet til min bønnekrok for å be den bønnen for første gang etter at løftet var gitt. Men jeg hadde ikke tatt mer enn 2-3 skritt før jeg ble stanset. Det som da hendte, kan jeg kun beskrive med følgende ord:: Det føltes som en kvelerslange snodde seg rundt kroppen for å presse livet av meg. Forferdelse tok meg. Det ble til slutt bare gispen etter luft, og endelig fikk jeg presset frem: 'Jesus, Jesus, Jesus.' Det gikk lettere hver gang det dyrebare navn ble stønnet frem, og så slapp 'slangen' meg. Jeg stod der helt fortumlet. Den første tanken som kom var: Så meget betyr bønn, og så meget betyr det at løftet holdes! Den opplevelsen hjalp meg til å holde ut de ca 20 år før den lille begynnelse til vekkelse ble synlig. Gud arbeider i sannhet på lang sikt." (Marie Monsen: Vekkelsen som ble en Åndens aksjon. Lunde forlag, 5. opplag 1975, side 14-15).

Den gryende begynnelsen til den store vekkelsen i Kina som Marie Monsen fikk Guds nåde til å stå i hadde sin begynnelse i 1927, altså for ganske nøyaktig 90 år siden. Den skal jeg komme tilbake til.


Bildet av Marie Monsen er tatt i Kina.

Bildet øverst er et sjeldent bilde fra vekkelsen som brøt ut i Pyongyang i 1907.

Men for å forstå det som skjer i 1907 må vi et år tilbake i tid, til Wales og den walisiske vekkelsen med Evan Roberts.

Høsten 1906 kommer en presbyteriansk misjonær til Pyongyang. Han kommer fra India som er blitt sterkt berørt av vekkelsen i Wales, og det han har sett Gud gjøre i India har skapt en slik hunger og nød og lengel i denne mannen at det smitter over på presbyterianerne i Pyongyang. I dem skapes det en sterk hunger etter Gud og de får en nød om at noe lignende må skje i det landet hvor de tjener som misjonærer.

Men hva skal de gjøre?

Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)