Ser vi Kristus i vår neste?

 Natt til fredag hadde jeg en underlig drøm. Jeg drømte at jeg var i ferd med å krysse en gate da jeg ble stanset av en mann som tydelig var beruset. Han forsøkte å hindre meg i å gå videre. Plutselig får jeg det for meg at jeg skal velsigne ham, selv om situasjonen oppleves ganske truende. Jeg tegner korsets tegn i hans panne, og rett for øynene mine skjer forvandlingen! Mannen blir klinkende edru, et smil brer seg om munnen hans, han griper tak i meg og vi begynner å danse begge to.

I går kom jeg til å tenke på noen ord av hl.Silouan av Athos, her i min oversettelse:

"Vi lider fordi vi ikke har noen humanitet. Mennesket lærer ikke ydmykhet, og på grunn av deres stolthet kan de ikke motta Helligåndens nåde og derfor lider hele verden."

Ser vu Kristus i vår neste?

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 15

 "Da Herren vendte skjebnen for Sion, var det som en drøm for oss. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: Stort er det som Herren har gjort mot dem. Ja, stort er det som Herren har gjort mot oss, og vi ble glade."

De fleste forbinder de innledende versene av Salme 126 med tilbakevendingen fra eksilet i Babylon under Esra og Nehemja, men det er også mulig at det beskriver et kortere eksil for David fra Jerusalem som fant sted under Absalon, slik det er beskrevet i 2.Sam 15-19.

Salmisten som skrev Salme 126 er i likhet med Salme 125, ukjent. 

Ordene legges i munnen til pilegrimer under oppstigningen til Jerusalem, eller til pilegrimer som allerede hadde ankommet byen. De er fulle av lengsler og håp og ender i en yrende glede! Dret kan se riktig mørkt ut, men alt, absolutt alt, endrer seg når Herren selv griper inn og vender ens skjebne. Når jeg leser disse ordene blir jeg minnet om engelens budskap over Betlehemsmarkene julenatt: "Se, jeg forkynner dere en stor glede. En glede for alt folket."

Når Herren griper inn kommer det alltid en stor lettelse, som når en byrde faller av, og vi fylles med glede og befriende latter. 

Det vitnesbyrdet vi avlegger da, til Herrens ære, kan bli en snakkis!

"Herre, vend vår skjebne som bekkene i Negev! De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd."

Bekkefarene i Negev-ørkenen ligger tørre om sommeren, men blir fylt med vann i regntiden.

Tårene er en gave, de er i seg selv bønn. Isak Syreren, som levde på 600-tallet, skriver om de tårer som kommer når vi blir berørt av Den Hellige Ånd, her i min oversettelse: 

"Det indre menneske bære frukt gjennom tårer. Når du har nådd fram til tårenes land skal du alltid vite at din sjel har sluppet unna denne verdens fengsel, at den har satt foten på veien til den kommende verden og begynt å puste dens nye og herlige luft. Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil gi sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys."

fortsettes

Kjemp for alt hva du har kjært

 I min utfordrende helsesituasjon er det lett å resignere og gi opp. Men livet er verd å kjempe for, er det ikke? Corrie ten Boom sier det slik: "Gi deg ikke, gi deg over!"

En av mine åndelige veiledere, en rumensk-ortodoks munk, svarer på denne måten: "Kjemp av alle krefter, med inderlige bønner, kjemp med Gud selv, mot sykdom, som Jesus kjempet i Getsemane, der han svettet blod - når du har gjort det, skal du overgi deg til Guds vilje og i hans hender. Jesus gjorde dette vel vitende om at det som skulle skje med ham var Guds vilje. Likevel ba han om å få slippe, ikke bare en gang, men tre ganger. Derfor er mitt råd til deg: utøs ditt hjerte!"

Dette gode rådet har jeg valgt å følge. Derfor kjemper jeg, hver eneste dag. Apostelen Paulus skriver: "Strid troens gode strid."

Jeg fryder meg over det Gud gjør i Norge nå

 Jeg er heftig og begeistret - for å si det folkelig og mildt - over det Gud holder på med i Norge i dag. Særlig blant ungdomsgenerasjonen! Mange har bedt i mange år og vi får se bønnesvaret rett foran våre øyne. I siste nummer av magasinet Strek får vi en fantastisk oppsummering av det hele:

"Medlemstall svulmer. Bibelkvelder blir utsolgt. Nidarosdomen blir for liten...Tilstrømmingen merkes på bred front, fra Ungdom i Oppdrag via Misjonssambandet til katolske og ortodokse menigheter. En rekke kristne videregående skoler opplever rekord i antall søkere til kommende skoleår. Ved Lundeneset vgs, nord i Rogaland fylke, har det blitt ny søkerrekord to år på rad...Og under festivalen Impuls i Stavanger i januar fylte 3000 unge møtehallen i IMI-kirken til bristepunktet. Nå vil festivalledelsen doble kapasiteten for å sikre plass til innrykket av 13-18 åringer januar 2026...Trøkket har også vært kraftig rundt førjulsgudstjenesten i Nidarosdomen, arrangert av frivillige i den kristne ungdoms og idrettsorganisasjonen KRIK. Oppslutningen har vært jevnt solid de siste årene, med 1000 deltagere. Men sist desember var de 1300 sitteplassene i Nidarosdomen opptatt allerede 45 minutter før gudstjenesten kl.18.00. Mellom 50 og 100 unge måtte rusle hjem..."

Men det skjer mer. Bibelkveld i Oslo, en kveld i uken, hvor deltagerne er mellom 20-30 år er utsolgte, med rundt 600 deltagere. Konseptet har spredt seg til en rekke byer, og pågår i dag også i Hamar, Follo, Molde, Skien og online. I den ortodokse menigheten Hellige Hallvard pågår en ungdomsvekkelse. I dag har 70 personer Hellige Halvard som sin menighet, 20 flere enn ved utgangen av pandemien. Men det er mer! I Baptistkirken Elim i Tistedal, Halden er den 140 år gamle menigheten arnestedet for en ungdomsvekkelse. På 2 år har 25 ungdommer blitt frelst. Gutter som drev hærverk mot kirken er blitt insidere. 

Jeg anbefaler på det varmeste å skaffe deg siste nummer av magasinet STREK, nr.1 2025, for å få del i det gledelige som nå holder på skje i landet vårt. Dette er et stort takke emne. Jeg tenker på orden i Salme 110,3, som beskriver så godt det vi er vitne til: "Folket ditt møter villig fram den dagen du viser din kraft. Din ungdoms dugg kommer til deg i hellig prakt, fra morgenrødens fang."

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 14

 "Urettferdig kongestav skal ikke hvile over landet de rettferdige arver, for da kunne den rettferdige løfte hånden til urett." Når jeg leser det tredje verset i den sjette valfartssalmen går tankene mine til saligprisningene i Bergprekenen, og versene 5 og 6 i Matt 5: "Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salig er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes."

Salig er de som arbeider for rettferd blant folkene. Gud tåler ikke urett som begås mot menneskenes barn, og han har et særlig øye for samfunnets marginaliserte, de fremmede i landet, enker og foreldreløse: "For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt." (5.Mos 10,17-19) 

Det er de ydmyke som skal arve landet. Enkelte oversetter det med 'de saktmodige'. De saktmodige er de som ikke setter seg over andre, men har en tjenende holdning. De har ikke en egen agenda, men henter sin styrke fra Gud. Saktmodige mennesker misunner ikke andre. De er fornøyd med det de har og utviser tålmodighet.

Så avsluttes Salme 125 med disse ordene: "Herre, gjør godt mot de gode, mot dem som har et oppriktig hjerte. Men Herren sender fra seg dem som går krokveier, og dem som gjør urett. Fred over Israel!"

Herren velsigner ikke lurendreierier og falskhet. Herrens vei går rett framover, det finnes ingen snarveier - eller krokveier. På Herrens vei varer ærlighet og sannferdighet lengst. Den fred som lyses over Israel, handler ikke bare om fravær av krig, men om Herrens velbehag over land og folk.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 13

 Når jeg leser de innledende versene i den sjette valfartssalmen, kom jeg til å tenke på Snøhetta på Dovrefjell (bildet). De lyder slik: "De som setter sin lit til Herren, er so Sion-fjellet, det skal aldri rokkes, men stå til evig tid. Fjell omgir Jerusalem, Herren omgir sitt folk fra nå og til evig tid." (Salme 125, 1-2)

"Enige og tro til Dovre faller", var den ed som ble avlagt av Eidsvollsmennene i 1814. Denne eden regnes som Norges uoffisielle nasjonalmotto.

Faktisk er Snøhetta ikke ulikt et annet av Israels fell, nemlig Hermonfjellet.

Fjell er betegnelsen på noe fast, urokkelig, stabilt, evig. Slik også for hebreerne. Fjell er også flere ganger nevnt i Bibelen som steder der mennesker møter Gud. Vi har Sinai, Horeb, Hermon, Ararat, Moria, bare for å nevne noen. Og, selvsagt Sion-fjellet, som nevnes heri Salme 125.

Sion-fjellet er navnet på en ås i Jerusalem, like utenfor Gamlebyens murer. Sion-fjellet har historisk sett vært knyttet til Tempelhøyden. I Bibelen er Sionfjellet synonymt med Moria-fjellet, hvor Abraham ble bedt om å ofre sin sønn, Isak, og det jødiske Tempelet. Navnet Sion brukes også om hele Israels land. Ordet 'Sion' kommer fra det hebraiske ordet: 'borg'.

Det er de som setter sin lit til Herren, og Herren alene, som aldri skal rokkes, men blir stående til evig tid. Det er noe å ta med seg inn i våre hverdager.

fortsettes

Fikk Jesus bønnesvar?

 Det er noe gåtefullt over disse ordene fra evangelieteksten for tredje søndag i fastetiden, fra Lukas 22,28-34, her fra vers 31-32: "Simon, Simon! satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!"

Jesus ber for Peter. Hvilken trøst. Men får Jesus det bønnesvaret han ber om? Svikter ikke Peter Jesus? Ja, han gjør jo det. Men historien slutter ikke der. Peter får en ny mulighet. Som alltid med Jesus. 

Det er likevel noe gåtefullt ved at Jesus, mens han var her på jorden ikke alltid fikk det han ba om. Det er annerledes nå, etter Golgata, når han nå sitter ved Faderens høyre hånd. 

Søndagens evangelietekst har mange lag. 

Det at Peter falt, gjør at han får en djupere selvinnsikt, og oppdager sin egen skrøpelighet og tilbøyelighet for å synde. Å oppdage sin egen synd hører med til et modent kristenliv. Vi leser i Rom 7,18-20: "For jeg vet at i meg, det vil si mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg." Syndserkjennelse kommer som en følge av åndelig modenhet. 

Det er mulig å falle, og reise seg igjen, men det er også mulig å falle og bli liggende. Frafallets mulighet er skremmende. Den som tror at han ikke kan bli forført, er allerede blitt forført.

Det finnes noen som står trofast med, selv om det finnes de som stikker av når det koster noe å følge Jesus. I sendebrevene i Åpenbaringsboken hører vi om "de som seirer" - det er de so holder ut i prøvelsens stund. Vi kan kalle dem overvinnerne. Om disse sier Jesus i dagens evangelietekst: "Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine." Hører vi med i den kretsen? Til oss alle gjelder ordene fra 1.Kor 10,12-13: "Derfor må hver den som tror han står, passe seg så han ikke faller! Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det." (1978 oversettelsen)